Klovnepresidenten

lis1.jpg

Jeg er i Lisboa så jeg har god tid til alt. Jeg har brukt timevis på å lese analyser om det amerikanske presidentvalget. Fra høyre til venstre. De første dagene etter valget ble det en besettelse.

I det øyeblikket jeg lukker dodøra strømmer tankene på. Dette er ei nøtt, og den må knekkes, men den lar seg ikke knekke så lett. Det er nytteløst å komme med en sammenhengende analyse. Det finnes ingen sammenheng. Bare løsrevne tråder. Trådene samlet seg til et slags nøste:

– Da jeg våknet opp til nyheten tenkte jeg fyy faaen. Og så OK, whatever.

– Trump rensket ut det republikanske partiet ved bruk av sarkasmer. Partiet var så råttent at det var alt som skulle til.

– Han vant fordi han fikk folk til å le.

– Forråtnelsen var kommet lengre hos republikanerne. Demokratene holdt fortsatt stand mot endring. Det ble deres ulykke. For det skulle blitt Sanders.

– En insider i psykiatrien fortalte meg at psykotiske pasienter kan si ting om overlegen som er treffende og drepende, og som alle kjenner igjen men ikke turde å si. Høres ut som en viss president elect.

– Trump endret mening om Obamacare etter å ha snakket med Obama. Den gode nyheten er at Trump er ydmyk nok til å skjønne at politikk ikke er hans felt. Den dårlige nyheten er at amerikanerne har valgt en president som ikke har politikk som sitt felt.

– Trump var vinneren som fikk de andre vinnerne til å se ut som tapere. Ikke rart taperne elsker ham.

– For å vinne i USA: 1 Alliér deg med sterke økonomiske interesser. 2 Snakk til de hvite.

– Clinton hadde 1 i boks. Det var ikke nok.

– En ikke-politiker som president er den mest politiske hendelsen på lenge.

– Det var like sannsynlig at en hvit person med lav utdannelse skulle stemme demokratisk som en latino skulle stemme republikansk. Det handler om identitet, ikke politikk.

– De hvite likte demokratene bedre da de hadde en svart presidentkandidat, til tross for sin rasisme. Dette forklares med at de hvite velgerne, også kvinnene, er mer sexistisk enn de er rasistisk.

– Hvis USA ikke var klar for en kvinnelig president, burde demokratene valgt en mannlig kandidat.

– Eventuelt kan det ha med politikk og personlighet å gjøre, ikke kjønn.

– Frankrike kan få sin første kvinnelige president. Men det skaper ikke like god stemning.

– Gi Trump Nobels Fredspris. Om noen trenger en oppmuntningspris, så er det han.

– Obama om hvorfor han fikk Nobels Fredspris: I honestly don’t know.

– Medieeliten har tatt ytringsfriheten fra flertallet. Media er preget av konsensus og liberal bias.

– Den økonomiske eliten har tatt pengene fra flertallet.

– Den politiske eliten har tatt den politiske innflytelsen fra flertallet, gjennom et innsnevret konsesus-demokrati hvor alle partier står for den samme politikken.

– Clinton støttes av alle tre.

– Jeg vet mange ikke liker ordet elite.

– Alle filmstjerner, popstjerner, journalister, forfattere og komikere, med svært få unntak mente Clinton ville bli den forandring Obama ikke var.

– Alternativt Clinton-slogan: The Change Obama Wasn’t.

– Etter 16 år i Det hvite hus skulle Clinton endelig representere forandring. Fra og med neste år.

– Change you can believe in. Starting… now!

– Filmstjerner med sikkerhetsnål for å markere sin motstand. Edgy. Tøft. Kontroversielt. Ooh, I’m scared.

– Popstjerner som gråter i sine limousiner. Det var en svart natt i Beverly Hills.

– Gruvearbeiderne i Pennsylvania føler ikke filmstjernenes smerte.

– Jeg ville ha stemt Clinton. Men jeg er i tvil.

– For å finne ut hva som er galt med Hillary Clinton må man følge høyreradikale nettsteder. Det er ikke å anbefale, for de har like stor troverdighet som Dagbladet.

– Hold deg unna media. Det er bedre å vite ingenting enn å tro på en løgn.

– Satirikeren Bill Maher har på seg en cap med påskriften «We’re still here.» Hvem? Den liberale medieeliten?

– Maher var min helt. Men den verden han forstod så godt, forsvant. Det er som om han fortsatt lever i før-tiden. Nå er kommentarfeltet hans mer spennende enn han selv er.

– Det har vært mannefall blant heltene mine. Et blodbad.

– De sa Trump var en klovn. De trodde de tok ham på kornet. Komikerne pekte på klovnen og sa: se på den røde nesa og de lange skoene, for en raring! HAHA!

– Klovnen lo sist og best.

– Å si at Trump vant på rasisme er den type hate speech han gikk til valg mot.

– Jeg er drittlei hat mot oss hvite menn uten universitetsgrad, fordekt som støtte til minoriteter.

– Men jeg tillater meg å være selvhatende når jeg selv vil.

– Hadde jeg vært amerikaner ville jeg, demografisk sett, hatt over 70% sjanse for å stemme Trump.

– Sosialisme var majoritetens kamp mot minoritetene. Arbeiderklassen mot borgerskapet. I dag er sosialisme en allianse mellom de priviligerte og de utsatte minoritetene, i kamp mot majoriteten. Man kan se dette som et sympatisk trekk: de sterkeste og mest priviligerte i samfunnet tar de mest utsatte undet sine vinger; vi har sett hvordan majoriteten kan oppføre seg mot minoriteter. Man kan være mer kynisk: de priviligerte klassene bruker utsatte minoriteter til å legitimere sine egne privilegier.

– Minoriteter: venstresidens menneskelige skjold mot folket. (Ble den for drøy?)

– Følgelig var Trump-taktikken å sparke både oppover og nedover.

– Det er lett å være for minoriteter. De er for få til å gjøre noen skade. Det krever mot å støtte majoriteten. Da kan noe komme til å stå på spill.

– Venstresiden hater den hvite arbeiderklassen fordi de er redd for dem. Med god grunn. Majoriteten vil ta sin hevn. Det er hva Trump er. Hevn, ikke en ny og bedre samfunnsordning.

– De som tror Trump er et gode i seg selv er like lettlurte som Clinton-supporterne.

– Fordelen med Trump er at han åpner opp det vi i dag vil kalle et mulighetsrom. Ingenting mer. Men det er spennende nok.

– Demokratene og deres «social justice»-bevegelse er mer intolerant, ekskluderende og hatefull enn Trump-retorikken.

– Social justice handler om etikette og gode manerer. Dette er den nye apolitiske venstresiden.

– Venstresiden feirer en etnisk gruppes synkende andel av befolkningen. Og de kaller Trump den nye Hitler?

– Demokratene falt for eget grep: de trodde politisk korrekthet var politisk.

– Forrige gang venstresiden snakket om folket var i 1994, da Erik Solheim sa at folket hadde vunnet EU-kampen.

– Michelle Obama som president? La oss se hvordan det går med en ikke-politiker som president før de velger en til. Michelle Obama sa: when they go low, we go high. Og ikke: when they go low, so do we. Å velge en kone til president må kunne sies å være lavere enn å velge en milliardær.

– Michelle Obama mangler de fleste kvalifikasjoner til å bli president. Sånn sett har hun mye til felles med the president elect.

– Trump synliggjorde venstresidens klasseforakt. Trumpfenomenet er «Mokkamannsaken» i giga-format.

– Det var en gang et kongehus. En ny narr dukket opp i hoffet. Den nye narren fikk alle til å le, for han gjorde narr av både kongen og hoffnarren. De eneste som ikke lo var kongen og hoffnarren. Hoffnarren gjorde hva han kunne for å beskytte kongen mot fornærmelsene. Det var nytteløst. Den nye narren ble så populær at han ble konge. Den gamle kongens siste ord som konge var dette: Det er folket som burde byttes ut, ikke meg.

– Bill Maher is still here.

– Når majoriteten føler en sterk identitet og stolthet som grenser til sjåvinisme, er det risikabelt. Men det er urimelig å nekte majoriteten sin identitet og stolthet. Dette er et dilemma.

– Man kan si at Trump gikk til valg mot senvirkningene av Reaganomics, nemlig ideen om at det som er bra for de rike er bra for alle.

– Ordspill: From The Ronald to The Donald.

Ronald_Reagan_televised_address_from_the_Oval_Office,_outlining_plan_for_Tax_Reduction_Legislation_July_1981.jpg

Step 1: Lower taxes. Step 3: Profits!

– Ronald Reagan var den forrige presidenten som skapte forandring.

– (Hvorfor har unge menn fra ((ytre)) høyre så mye kleim (hårgelé) i håret?)

– Hva var det som skjedde? Og hvordan kunne det skje? Eller: Vi vet ikke hva som skjedde. Vi vet ikke hvorfor det skjedde. Vi ananananalysereeeer til vi forstår. Anananananlyse.

– Det er et godt tegn når de smarteste ikke skjønner hva som har skjedd og hvorfor. Historien har vist at det er nettopp da man står foran store fremskritt. Dette kan, dog, være unntaket.

– Men hva om Clinton hadde vunnet? De politisk korrekte ville veltet seg i egenkjærlighet: «Man kan ikke vinne på en bølge av hat.» «Rasisme og kvinneforakt er ikke hva Amerika handler om.» «De demografiske endringene vil gjøre at republikanerne vil dø ut som parti. Dette var de hvites siste krampetrekning. Skål!»

– Den selvgode eliten som lever i sine retoriske speilsaler ville kunne fortsette som før; pudre parykkene sine med femisme og toleranse, beundre seg selv og sin godhet mens folk sulter ute på prærien. Ingen grunn til selvkritikk.

– Zizek: maktmaskineriet svikter.

– Det var 2% sjanse for at Trump ble president. Det er like mye som det er fett i svinekjøtt, når man skjærer bort fettranden.

– Hvor var analytikerne som i forkant av valget sa: dette er ikke et valg mellom en kompetent og erfaren kandidat og en narsissistisk milliardær. Nei, det er valget mellom å beholde dagens politiske system eller avskaffe det.

– Paralleller til Island?

– Hjernen min er i ferd med å bli en analysegenerator. En forbigående besettelse.

– Trump trollet seg til seier. Han blir den første troll president. Trolling er veldig i tiden. Trump is a troll on the roll. Fint at Norge kan bidre med noe til verdenskulturen.

– Det en en myte at troll ikke tåler solskinn. De har store skjeletter og trenger D-vitamin.

– Et troll er ikke en slem person som sier det han mener. Et troll er en person som sier hva som helst for å få en reaksjon. Det at nesten ingen skjønner det, er hele moroa med trolling.

– Nyheten om at det var en falsk nyhet at falske nyheter hjalp Trump å vinne er en falsk nyhet.

– Trump er en time out for demokratiet. De to partiene har fire år på seg til å komme tilbake med menneskelige kandidater (republikanerne) og finne en måte å kommunisere med majoriteten på (demokratene). Eller så vil partiene skjønne at populisme og lavhet er måten å vinne valget på. I så fall er vi vitne til en gradvis avvikling av den vestlige sivilisasjon.

– Noe måtte skje i USA. Nå har noe skjedd.

– De ekstreme nettstedene er ikke forankret i virkeligheten. Men de har noen gode poenger her og der. Tror du på alt de skriver, er du like dum som dem. Tar du dem ikke på alvor, er du dummere enn dem.

– USA er fortsatt et land befolket i hovedsak av hvite. Bor man i Washingotn DC eller i New York kan man få et annet inntrykk. Det er en feil selv de beste kan begå. Og begikk. Og resultatet må vi leve med.

– Clinton brukte fire ganger så mye penger som Trump på kampanjen.

– Komikere over hele USA var enige om hvor vanskelig det var å være morsom på Trumps bekostning.

– Klovnene ble utklovnet.

– Normale politikere tas på hva de gjør feil. Trump må tas på hva han gjør rett. Å hylle effektiviteten til Trumps simple virkemidler er den mest rammende kritikk av ham. Det er også her komikken oppstår.

– Komikerne var redd Trump skulle vinne. Trump viste aldri frykt.

– Vanskelig å være morsom når man er redd.

– Trump var ikke hinsides satire. Han var hinsides satirikerne.

– Clinton var sikker på å vinne, men fryktet tap. Trump var sikker på å vinne, men virket likegyldig til tap. Dette er to typer arroganse.

– Jeg klager ikke over livet mitt, men jeg føler jeg ikke er vellykket nok til å identifisere meg med demokratene. Jeg er ikke filmstjerne. Jeg har ikke engang et talk show. Jeg er en taper.

– Fernando Pessoa: Drømmene er Djevelen. Meg: Drømmene er Change I Can Believe In.

– Etter eget ønske kommer Donald Trump til å tjene $ 1.00 i året i sin nye jobb. Han er president på dugnad.

– Vi lever i en interessant tid.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Satiren er død. Lenge leve satiren.

Jon-Stewart-9.jpg

Jeg er en satire-junkie. Fra jeg oppdaget The Simpsons til The Daily Show with Jon Stewart sine velmaktsdager, til i dag med uendelig tilgang gjennom Youtube.

Jeg oppdaget Jon Stewart i 2006, da NRK2 sendte showet hans. De første årene var George W. Bush president, og tilgangen til satirisk materiale fra presidenten var endeløs. Fenomener på den ytre høyre fløy i USA var også morsomme å gjøre narr av. Tea Party-bevegelsen, kreasjonister, antihomobevegelser og Fox News. De var dumme, og vi var smarte. The Daily Show hadde alle ingrediensene som kjennetegner god satire:

– Satire vet bedre enn de som har makt, men har aldri makt selv.

– En god satiriker inkluderer seerne inn i et «vi» som vet bedre enn de som bestemmer. Satirikeren, og dermed vi, vet også bedre enn folk flest. Det er en god følelse.

– Satire formidler ikke nyheter, men gir en ny og uventet komisk og drepende vinkling på nyheter som allerede er kjent.

Da NRK sluttet å vise showet, kunne jeg fortsatt se det på internett. Å tilbringe fredagskvelden med Jon Stewart og noen øl var nesten bedre enn selskap. Her var min drømmekamerat som fikk meg til å føle meg kulere og smartere enn jeg egentlig er. Jeg og Jon. For et team!

I god tid før Donald J. Trump sine politiske ambisjoner ble tatt på alvor, trakk Stewart seg fra showet, og jobben gikk til den sørafrikanske stand up-komikeren Trevor Noah. Ikke en ondt ord om Noah, som er en fantastisk stand up-komiker. Men han er ikke Jon Stewart. Og dessuten var programmet ikke lengre tilgjengelig i Norge annet enn gjennom TV-kanaler jeg ikke hadde. Da jeg endelig fikk se The Daily Show med Trevor Noah for noen måneder siden, var det klart at showet hadde fått svakere satirisk puls. De hadde dedikert hele programmet til Trump. Showet har alltid hatt en politisk slagside, men satire må være morsomt for å slippe unna med partiskhet. Angrepene på Trump var humørløs propaganda. De gjentok velkjente og allerede hysteriske nyheter om Trump. Å gi en uventet og drepende vinkling på kjente Trump-nyheter er nær umulig. Trump er allerede komisk. Trump er beyond satire. Dette er riktignok bare en del av problemet.

Høyresiden har alltid levert råstoff for satire gjennom sine mange former for vanvidd, og dette har holdt satirikere på venstresiden gående. Men venstresiden har også sine vanvittige sider, spesielt politisk korrekthet i form av feminisme, antirasisme, islamapologetisme og forakt for hvite arbeiderklasse-menn. Dette har Daily Show vanligvis unngått å gjøre narr av. For å dekke mitt behov for satire mot venstresidens vanvidd har jeg måtte ty til andre kilder. Christopher Hitchens, ikke en satiriker, men en debattant på venstresiden som gikk til krig mot det han mente var galt med venstresiden. Bill Maher og Kjetil Rolness tilhører samme kategori. Men jeg trenger stadig sterkere stoffer. Det kom til et punkt da venstrevridd satire på bekostning av venstresiden ikke lenger var nok. Finnes det satire på høyresiden? Tradisjonell visdom sier nei. Det er til og med blitt hevdet at høyrevridde hjerner mangler den mentale kapasiteten til å forstå eller skape humor.

Vår tids Jon Stewart heter Milo Yiannopoulos, den britiske, homofile, halvt jødiske elskeren av svart pikk som blir beskylt for å være en homofob, antisemittisk rasist. Mens Trevor Noah har noe avleggs med seg, der han sitter i dress bak et skrivebord av eik på et reklamefinansiert TV-show som skal gjøre narr av verdens galskap, er Yiannopoulos mer i tiden, som et viralt fenomen. Selv om han riktignok er knyttet til Fox News’ hippe avdeling Breitbart.com. Yiannopoulos er selvsagt Trump-fan.

Yiannopoulos har bevist at satire ikke bare kan komme fra høyre, men fra ytre høyre, den såkalte alternative right. Han er en bølle som krenker de lettkrenkede og provoserer de selvhøytidelige. Hans «feminisme er kreft»-turne har som formål å møte opp på universiteter, og så se hva som skjer. Det er kontroversielt, bråkete og uanstendig. Han ble sparket ut av Twitter, noe som gir ham et skinn av ektehet og subversivitet. Underholdningsverdien er altså høy.

Yiannopoulos er hva Jon Stewart en gang var:

–Han er smartere enn de som har makt, nemlig den politisk korrekte eliten representert ved Trevor Noah og mediene.

– Hans setter en drepende spin på det som allerede er velkjent.

– Han inkluderer meg i sitt «vi» som synes fryktkulturen knyttet til politisk korrekthet er både skremmende og stupid.

– Han har fantastisk hår.

Og som bonus: det er noe ulovlig over den politiske kulturen han representerer. Rasistiske vitser på internett er en forbuden, men søt frukt. Humor er som erotikk; ulovlighet pirrer. Anstedighet dreper lyst.

For meg var komikkens migrasjon mot høyre et endetidstegn for venstresiden. Venstresiden er grepet av en snerpete, moralistisk og selvhøytidelig politisk kultur. Mens høyresiden er fri til å tenke nytt, radikalt og frekt. Altså alt som kjennetegner humor.

Så vant altså Donald Trump presidentvalget. Dette kom som er overraskelse på alle, spesielt satirikerne. Satirikere i Norge og USA tilhører samme sosiale stamme. De ligger generelt lengre til venstre enn befolkningen forøvrig. De ligger generelt over i utdannelse. Ikke bare er dette en gruppe som utøver betydelig makt gjennom media. De har nå avslørt seg som clueless som ikke forstod omfanget av og årsaken til Trumps appell. De som skulle få oss til å føle oss smartere, var i virkeligheten dumme. Satirikere som har makt og som ikke skjønner samfunnet rundt seg er ikke satirikere. De er en del av maktapparatet. De er like morsomme som kongelige satirikere som sitter på Versailles og skriver spydige kakeoppskrifter til de revolusjonære bøndene, hellig overbevist som de er om at de fleste vil forstå hvorfor monarkiet er til beste for alle. Revolusjonen kom som et sjokk.

Den gode nyheten for satirikere på venstresiden er at Donald Trump skal bli president. Det betyr at makta nå vil representeres av en blondbleket totalleverandør av satiriske muligheter. En Donald Trump som oppfører seg som seg selv, full av frekkheter, fornærmelser og skandaler er umulig å gjøre narr av. Men når Trump skal oppføre seg statsmannsaktig blir han den perfekte målskiven for latter: pompøs, selvhøytidelig, hårsår og mektig. Den intellektuelle, venstrevridde eliten som skaper satire står foran en ny gullalder. De får endelig være de smarte, avmektige som vet bedre enn elefanten som tramper rundt i den glassbutikken som er den internasjonale toppolitiske scenen. Og det er et «vi» jeg vil tilhøre.

Om man liker det eller ikke; Milo Yiannopoulos og hans like befinner seg på rett side av historien. Men på feil side av satiren. Milo vil bli langt mindre morsom nå som han har fått rett. Og kanskje Trevor Noah endelig vil bli behøvd.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Tromsøsyken – finnes den?

993439_10151700231526890_1636138169_n

Tromsø innehar kanskje to norgesrekorder. Hvilken annen by i sammenliknbar størrelse har hatt større investeringsvilje i sentrum de siste femten årene? Og hvilken by har til slutt hatt mindre faktisk byggevirksomhet?

Bortsett fra The Edge og Kystens Hus, som begge hadde en kronglete og forsinket fødsel, har følgende større prosjekter blitt lagt på is eller utsatt: Aker Solutions-bygget (lave oljepriser), Buchardt-hotellet (rot og konflikter), Nordområdemuseet (rot og konflikter), Kjøpesenter i Mackkvartalet (konflikter), Meierikvartalet (konflikter), Strandgatekvartalet (konflikter), Prostneset terminal (konflikter) og Vervet bydel (konflikter). Sentrum har gått glipp av milliardsummer i investeringer. I perioden 2000-2010 var det større byggeaktivitet i Alta, Hammerfest og Narvik enn i Tromsø, som i samme periode vokste på seg en hel Hammerfest-befolkning.

Hvis det er «noe sykt» over Tromsø, er det vanskelig å stille diagnosen. Hvert prosjekt har sin unike historie. Strandgatekvartalet, for eksempel, står fortsatt som et åpent hull. De var foreslått å bygge butikker og kontorer i bakgården, og åpne opp kvartalet. Planene utløste berettiget misnøye hos naboene, blant annet fordi prosjektet ville gjøre det vanskeligere for dem å utvikle eiendommene sine. Noen av naboene satte i gang en protestaksjon, som spilte på at Strandgatekvartalet ville «rasere» området. I Tromsø kan man få gehør hos mange mennesker hvis man sidestiller utbygging med rasering. Når utbyggere ikke klarte å unngå eller løse nabokonfliktene, ble prosjektet skrinlagt.

Mack står som en stor, mørk vegg i enden av Strandgata. men kunne vært et kjøpesenter i dag. For utbyggerne var parkering i underetasjen en forutsetning for å bygge kjøpesenter. Kommunens nei til parkering i senteret medvirket til at prosjektet ble skrinlagt. Kommunen skal utvide sitt underjordiske parkeringsanlegg mot sør, og ønsket ikke privat konkurranse.

Vervet, som ble lansert samtidig som Barcode i Oslo, er fortsatt på planleggingsstadiet. Utbygger tok ikke vernespørsmålet i forhold til Skansen med i planene, noe som er en årsak til prosjektets ørkenvandring. Buchardthotellet sank inn i en farse, og er siden blitt værende der. Alle prosjekter har unike historier. Konflikter ser likevel ut til å være en fellesnevner. Ugjennomtenkte prosjekter, en annen. Men jeg overlater til noen andre å stille en mer presis diagnose, eventuelt friskmelding.

Dagens sentrum er et produkt av mange års «time out» i sentrum. Jekta åpnet før noen rakk å bygge nye butikklokaler i sentrum, og dagens handelsmønster ble etablert. Hvordan kan fremtiden bli? For første gang i sin historie er sentrum ikke enerådene, men skal fylle en nisje: nummer to på handel, men fortsatt nummer en på overnatting, kultur og uteliv. Og kanskje skal sentrum i seg selv deles opp i soner med sine nisjer som kan rendyrkes. Nordbyen som stedet for de uavhengige gründere, for kafeer, butikker og kulturaktiviteter preget av kreativitet og små budsjetter. Storgata forblir sentrums hovedgate som knytter sentrum sammen. Byens nye tyngdepunkt, derimot, er Sørbyen.

Musikkens-hus-i-Tromsø-4_web.jpg

NOSO sitt nye konserthus i Mack-kvartalet. (Illustrasjon: ATPA)

Sørbyen er det området i sentrum hvor det er plass til større utbygginger, og det er her de store planene finnes. Størst er Mackkvartalet. Her vil NOSO sitt nye konserthus, Musikkonservatoriet og ikke minst Tromsø Museum få sitt nye hjem. Mack blir mer spennende enn de opprinnelige kjøpesenterplanene. Mack utgjør likevel bare en del av Sørbyens potensial. Kvartalet hvor Eurospar holder til skal bygges ut og moderniseres. Helt nord i Strandgata ligger det gamle posthuset, hvor planene allerede er klar for oppgradering. Byggingen av den nye terminalen på Prostneset er igangsatt, og The Edge har allerede satt et preg på området. Kanskje Strandgatekvartalet vekkes fra dvalen? Praktisk talt alle nye store byggeprosjekter kommer i Sørbyen, og det vil merkes. Sørbyen vil bli den delen av sentrum med mest aktivitet året rundt. Alle sentrumsfunksjoner vil være sterkt til stede innefor et lite område: handel, overnatting, uteliv, kultur, kontorer og samferdsel. Fremtiden er i Sørbyen, og hele sentrum vil tjene på det.

En annen utfordring for sentrum er den sprikende standarden på gater, plasser, og byrom som varierer fra svært god til elendig. Sørbyen er et eksempel på hvor skrikende behovet er. Utenfor Kafe Risø er fortauet i oppløsning og steinene ligger strødd, praktisk talt vegg i vegg med Richard Withs plass, som er blitt et vakkert byrom. Det handler ikke bare om estetikk, det handler også om tilgjengelighet; sentrum ekskluderer de med redusert mobilitet.

b01

Mangelen på oppvarmede fortau, mangelen på snerydding der det ikke er varmekabler og gårdeiere som ikke skrur på fortausvarmen for å spare penger, er tegn på et sentrum som ikke tar kundene og konkurransen på alvor. Det finnes en ukultur hos kommunen, gårdeiere og næringsdrivende som jeg tror er unik i Tromsø, og som sammen er med på å gi et ellers flott sentrum sine mange skjønnhetsflekker. Det planlegges opprustning av gatene i stor stil i nær fremtid. Oppgraderingen må være gjennomgående og det må vedlikeholdes. Fortauene ved Smart Hotell i Grønnegata har allerede fått mose i de dekorative furene, etter bare et par år. Burde de høytryksspyles av og til? Noen prydtrær blir stelt godt med, andre ikke. Påkostede oppgraderinger som ikke driftes gir et trist inntrykk.

Tromsø trenger å få i gang store investeringer i sentrum, spesielt nye butikklokaler. Jeg gleder meg uansett til fremtiden, selv om den er noe forsinket. Men jeg er overbevisst om at Tromsø er på vei til å bli en større og bedre by og at sentrum finner sin nye rolle.

13716115_10153568666006890_73875210312865164_n.jpg

Kystens Hus er et eksempel på at byen tjener på utbygging, også når utseende er kontroversielt. Parkeringsplassene ved Domus er blitt til en utvidelse av Stortorget, og et fantastisk nytt byrom. 

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

Forslag til forskrifter

lanes4

På Strandveien skal det bygges boliger og supermarked. Det ser ut til at prosjektet holder seg innenfor regler og bestemmelser.

Butikkarealet overstiger ikke 3000 kvm, og er dermed i tråd med kjøpesenterloven.

Alle balkonger i nærheten av veien er innglasset. Dermed er støv og støykravene innfridd.

Disse reglene strider mot målet om tette og bymessige boligområder med høy livskvalitet.

Ulempen med kjøpesenterloven er at den hindrer bymessig utvikling. Det blir ikke by av at det finnes én stor butikk i nabolaget. Støv og støyregler for balkonger betyr at beboerne ikke får lov av fylkeskommunen å nyte kveldssola. I tillegg pålegges blokkene å ha døde fasader mot gata.

Likevel ser området ganske bymessig ut, men det finnes stort forbedringspotensiale. Spesielt for butikkdelen.

Her er forslag til nye byvennlige regler for bygging av næringsareal i tette boligområder. Som ville ramme disse planene på Strandveien hard.

Sørvendtloven: Inngangspartiet til næringsareal skal være sørvendt.

inngang

 

Byromloven: Det skal finnes byrom i tilknytning til næringsarealer. For eksempel et torg med benker og gress og liknende.

lanes3-1

 

Parkeringsloven: Det skal ikke være betydelig overflateparkering foran butikken.

park

 

Fotgjengerloven: Det skal planlegges for fotgjengerne først. Bilene får adgang på fotgjengernes premisser. Fortauer og gangveier skal ikke følge traseer som oppleves som omveier, slik at man fristes til å ta snarveier over parkeringsplasser eller andre bil-arealer.

omvei2

 

Supermarkedloven: Supermarkeder i tette byområder skal ikke henvende seg til kjørende kunder som handler en gang i uken. Vi som ikke har bil handler tre ganger om dagen, og det blir slitsomt å gå i megabutikker tre ganger daglig. Et supermarked på 3000 kvm bruker dessuten opp tillatt forretningsareal, slik at annen næring, som frisør eller kafe, blir forbudt etter kjøpesenterloven.

maxxx

 

Glansbildeloven: Arkitektenes tegninger bør ikke ha urealistiske solvinkler eller skygger. Slik at det ser ut som det skal bygges på en sørvendt tomt i Valencia og ikke en nordvendt tomt i Tromsø.

SKYGGE

Illustrasjoner: AT Plan & arkitektur, freidig modifisert.

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

Veiens fotfolk: krev revolusjon!

vei2

Det jeg ser på dette bildet er ikke først og fremst ei bygate uten fortau. Men en tofelts vei med trefelts trafikk. Bilene trenger to felt, en nord og en sørgående. De myke traffikantene trenger minst ett felt. Men det er bare to felter å dele. Begge feltene går til bilene. Mens fotgjengerne må gå i gjørma utenfor asfalten. I dette tilfelle er dette litt vanskelig, siden gjørmestripa for de myke traffikantene også brukes som snedeponi.

Hvorfor har ikke de myke traffikantene ett felt, og så får bilene det andre på deling der hvor det ikke finnes fortau? Eller for den saks skyld, hvorfor ble ikke veien brukt til snedeponi, så måtte bilistene gjøre det beste ut av situasjonen?

Disse spørsmålene er så dumme at de ikke trenger å besvares. Derfor bør de stilles. Hvorfor skal manglende veikapasitet gå utover fotgjengerne og ikke bilistene? Eller stilt på en annen måte:

I et trafikkbilde hvor myke og harde traffikanter kjemper om plassen, får det mennesket som velger den mest forurensende, samfunsøkonomisk dyre, potensielt dødelige og tretti ganger mer plasskrevende traffikanten forrang foran de andre.

Veien er et klassesamfunn hvor alle kjenner sin plass, og de lave ikke gjør opprør. Fotfolkets lave verdi er anerkjent og respektert av fotfolket selv. I gamle dager var det slik at man kjente storfolk på kjøretøyet. Ikke hvilket kjøretøy, men at de hadde kjøretøy. Mennesker i vogn og bil har historisk sett vært viktigere enn fotfolket. På engelsk betyr pedestrian både fotgjenger og simpel eller udannet. De fattige gikk, de rike ble kjørt. Føydalsamfunnet lever videre på veien: enten repsekterer du din lave klasse. Hvis ikke kan du bli drept.

Det spesielle med veiens klassesamfunn er at mennesker kan skifte klasse opp til flere ganger om dagen. Og inntar en holdning alt etter som: bilist klokken fem – konge av veien med rett til å komme seg frem. Fotgjenger klokken sju – skrapende og unnskyldende for sin plagsomme eksistens og med plikt til å passe seg.

Det er i samfunnets interesse at folk så ofte som mulig velger livet som veiens underklasse. Og at folk velger bort livet som konge på veien.

vei3

Hvis man vil at flere skal gå og sykle, må rangordningen i trafikken endres i de gater og kryss der myke og harde traffikanter møtes. Mye av dette handler om hvordan politikerne prioriterer penger og hvordan løsninger blir utformet.

Men også veiens underklasse, de myke traffikantene, må endre mentalitet. De må ikke lenger finne seg i å være annenrangs. De må protestere og gjøre revolusjon! Ikke gå i veikanten. Gå midt i veien! Krev din rett!

I byer som er kjent for å være sykkelbyer, har de plassert syklister og gående på topp i hierarikiet. Og gjort bilene til annenrangs borgere. Endringen i hierarkiet betyr svært mye for hva folk velger.

I mellomtiden bør det lages billige nødløsninger for Strandveien og andre steder.

vei1

En trafikkalt rasjonell løsning ville være å dele Strandveien i to på de to strekninger som mangler fortau, til fortauet endelig er klart. Ett kjørefelt til bilene, ett til syklister og gående.

vei5

Det er tilnærmet umulig å gå til fotgjengerovergangen uten å gå midt i veien. Alternativet er å krysse diagonalt. Dette er forvirrende og usikkert for alle. At denne type slendrianfære kan utføres av lønnede mennesker forteller noe om kulturen hos veimyndighetene og politikerne. At folk finner seg i det, sier noe om hvor lave forventningene er. 

emperor-alexander-ii-proclaiming-the-emancipation-reform-of-1861-1880-colour-litho-aleksei-danilovich-kivshenko

Storfolk kom kjørende. Fotfolket bøyer seg for de hjulfraktede. Slik var det under Tsar Alexander II. Og slik er det i dag. 

Publisert i Uncategorized | 3 kommentarer

Byvandring i Nordbyen

er

Erling Steenstrup.

26. november viste Tromsø seg fra sin verste side. Det regnet, det var glatt, det var vind og det var mørkt. Tromsø kommune benyttet anledningen til å arrangere en byvandring i Nordbyen i forbindelse Områderegulering Nordbyen. Området har et stort utviklingpotensiale, og planen skal styre utviklingen i ønsket retning.

Jeg og Erling Steenstrup snakket til de oppmøtte om henholdsvis fortid og fremtid.

kartnord

Vandringen gikk langs flere poster, og begynte i områdets avgrensing mot nord.

Grensen er neppe tilfeldig valgt. Mot nord ligger Stakkevollveien hvor private byggeplaner og kommunale planer endres om hverandre uten helt å treffe hverandre med påfølgende forvirring og forsinkelser for alle involverte.

Fra Agnforsyninga og sørover, derimot, er timingen god. Kommunen er i gang med Områdeplanen som forhåpentligvis vil resultere i en byplan som vil være på plass før grunneierne tegner store prosjekter.

skriver

Et stykke lengre sør ligger «byporten». Dette er punktet som tradisjonelt markerer begynnelsen på Tromsø sentrum. Hvis jeg svarer telefonen mens jeg står på sørsiden av Skriverplassen, vil jeg si at jeg er «i byen». Står jeg nord for Skriveplassen vil jeg si at jeg er «i Bukta». Her burde man koste på seg bebyggelse som markerer sentrums begynnelse.

Dette er også et landskap av første rang. Mot vest ligger Skriverplassen, mot øst sundet og fastlandet. Her møtes byrommet og landskapsrommet på en spektakulært måte som er karakteristisk for Tromsø. Plassen nedenfor rundkjøringa kan bli et fantastisk byrom.

fjære

Dette er symptomatisk for Tromsøs utvikling. Hovedtyngden av byens vekst de siste tretti årene har funnet sted andre steder enn i senrum. Breivika har blitt omdannet fra høyfjells-klima til byområde og Langnes fra forblåst slette til handelspark. Her, på kaikanten, ligger byens beste tomter. Ved sundet, nær byen, skjermet for trafikk. Og likevel er denne enkle utfyllinga i ferd med å gå tilbake til naturen. Dette er nesten ei naturfjære. I Tromsø har vi kultur for å bo langt fra sundet. Fjæresonen er for industri, forfall eller avfall. Bo skal man gjøre i høyden. Når menneskene etterhvert kommer til å bosette seg langs kysten i Tromsø, vil mye nesten ubebygd mark stå til disposisjon. Dette er byens sentrumsnære arealreserve.

wallp

Dette hjørnet er det første på turen som ikke trenger å omdannes. Det er første byggetrinn mot fremtiden. Dette bygget ble til og med omtalt i trendbibelen Monocle. Eller var det Wallpaper?

piknic

Jeg husker et bilde fra gamle dager hvor en familie satt i dette krysset i sola og nøt en piknik for omtrent hundre år siden. Det var idyllisk da. Med byveksten vil noen byrom miste sine kvaliteter. Å lage en god by handler ikke om å forhindre enhver forringelse av alle byrom. Men å bestemme seg hvilke byrom som kan skyggelegges og hvilke byrom som skal bevares.

torgii.jpg

Dette er Torghuken 2. Plassen er nesten identisk med Toghuken 1. Enda et eksempel på at en av byens  beste plasser er omgitt av forfall og piggtråd.

kryss

Nansen plass utgjør et byrom som aldri helt ble ferdig. Det har visse paralleller med Danmarksplass i Bergen. Det var store planer for Bergens byutvidelse, men planene ble ikke fullført før ettekrigstidens trend gjorde byrom og gater umoderne og drabantbyer ble det nye idealet. Tromsø klarte nesten å etablere et torg nummer to mot nord på Nansenplass («Nytorget») men dette er så langt vi kom før tiden var ute. Både Danmarksplass og Nansenplass fikk sin skjebne beseglet av privatbilismen. Begge har blitt store veikryss som forsyner sentrum med trafikk. Utviklingen av Nansenplass bør fortsatte der vi slapp. Dette er et knutepunkt for byen, og bør bli et eget tyngdepunkt, et sentrum for Nordbyen.

v120.jpg

Tromsø Skibsverft sitt område har sin egen reguleringsplan som faller utenfor Områdeplanen. Utviklingen på verftet er likevel avgjørende for området rundt. Det som er spesielt med Skibsverftstomta er at reguleringsplanen forutsetter at all bygningsmasse som har dirkete kopling til industrivirksomheten skal rives. Uten at den historiske verdien av bygningene og miljøet de utgjør er vurdert av noen offentlige instanser. Fylkeskommunen og Riksantikvaren har bejublet historiesaneringen. De vil bli kvitt mannskiten.

Industriområdet som strekker seg fra Verftet og nordover langs sundet er Tromsøs svar på Akerselva. Eller vårt rustbelte. Industrien skal flyttes lengre ut av byen. Det tre kilometer lange, gamle industriområdet vil bli rent og pent, i tråd med moderne økonomisk logikk. Likevel kan det virke som om minnet om industrien er mindre verdt enn bølgeblikket på Radisson Blu (som faktisk er vernet).

torg

Interessen for hva slags uterom som har så godt mikroklima at de bør utvikles er like liten som interessen er stor for å stoppe høyhus som kan kaste skygger på uterom man likevel ikke anerkjenner eksistensen av. Som for eksempel «Skansen Torg». En bydel må ha et byrom. Og Skansen Torg har alt. Lun solvegg med lav bebyggelse i forkant. Et lunt hjørne mot vinden og Skansens lille festnings-park i forkant. Plassen fortjener en skikkelig oppgradering. Benker og trær. Og noen næringslokaler.

skansen

Skansen er byens glemte historie. Jeg har besøkt skoleklasser og snakket om byhistorie, men ingen vet hva slags sted dette er. Ingen har engang kjent det igjen når de får se bilder av det. Ingen kan gjette hva det ble brukt til. De ler når jeg sier det er en borg som ble bygget for beskytte Norge. Den ser jo ikke ut til å kunne beskytte oss i en sneballkrig engang!

Og her ligger spennet i Områdereguleringen. Den omfatter byens historie, som trenger en langt bedre formidling og synliggjøring enn i dag. Og byens fremtid, som krever en langsiktig, ambisiøs og, unnskyld at jeg sier det, robust plan.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Hold øye med veien

20160130-155113-0.jpg

Byråd for byutvikling, Ragni Løkholm Ramberg, har oppfordret befolkningen til å komme med tilbakemeldinger om Bjørn Eiendom as sitt prosjekt på Stakkevollveien.

Så lenge planen ikke legges ut til offentlig ettersyn, har slike innspill lite for seg.

Før vi kommer så langt, må politikerne bestemme om planene legges ut eller ikke. For å kunne ta stilling, må politikerne vite hva de sier ja til hvis de sier nei til å legge ut planene. Kommunen og utbygger gir forskjellige svar på dette.

Kommunens administrasjon hevder et nei til Bjørn Eiendom sitt forslag er et ja til et bedre forslag som er mer i samsvar med den øvrige utviklingen i området. Utbyggingsforslaget er i strid med dagens kommunedelplan når det gjelder antall boliger og i strid med den planlagte nye kommunedelplanen når det gjelder bebyggelsesstruktur. Nei til byggeforslaget betyr blanke ark.

Utbyggerne, derimot, antyder at et nei til deres byggeforslag er et ja til fortsatt havn på Bjørnstrand de neste ti årene, kanskje for alltid. Eiendommen har i dag mange gode leietagere med tiårskontrakter som snart utløper. Spørsmålet grunneierne må ta stilling til er om de skal fornye kontraktene, og dermed la Bjørnstrand forbli industrihavn. Eller om området skal omdannes. Bjørnstrand fikk nei til å bygge boliger i 1998, blant annet fordi man ikke ønsket et boligområde midt i et industriområde. I dag er saken motsatt; vi kan få et industriområde midt i et boligområde. For grunneier er begge alternativer god forretning. For byen er boliger å foretrekke. Et nei til planen kan i verste fall være spikeren i kista for nye Stakkevollveien.

Administrasjonen ser ikke ut til å være bekymret for faren for skrinlegging av boligplanene. Kanskje gjør de rett i det, for alt jeg vet. Men kommunens og utbyggerens versjoner er såpass forskjellig at man må velge hvem man skal sette lit til.

For at politikerne skal kunne ta et godt valg, må de altså vite hva de sier ja til hvis de ikke legger planen ut: en ny og kanskje bedre plan for Bjørnstrand? Eller sier de ja til havn? Et nei innebærer i beste fall en risiko.

Til tross for at prosjektet kanskje aldri blir lagt ut til offentlig ettersyn, og kanskje forblir havn så lenge jeg lever, her er mine tanker om det:

20160130-155116-0.jpg

Illustrasjon: Bjørn Eiendom as.

Prosjektet vil gi et godt boligområde med et variert tilbud av leiligheter i både rekkehus og blokk. En stor park heller en mange små byrom øker sansynligheten for at det blir populært og mye brukt. Det antydes moderne og attraktiv arkitektur mot Stakkevollveien som vil være i tråd med tanken om Stakkevollveien som gate. Et innslag av høyhus gir bedre utsikt for naboer og boboerne og bedre plass på bakken. Kaikanten på Stakkevollveien er særdeles gunstig for høyhus, fordi skyggen kastes i sundet hele dagen etter klokka elleve på formiddagen.

Ulempene er knyttte opp til flere kunne enn burde. Det kunne vært anderledes, men det er ikke dermed sagt at det burde. For eksempel vil tre høyhus gi en mindre massiv effekt enn seks høyhus. Hvis man reduserte antallet ville man udiskutabelt være innenfor den magiske formuleringen «begresnet antall høyhus». Mot Stakkevollveien kunne løsningen vært enda mer bymessig. Det burde bygges et forretningssenter med mer enn ett supermarked, men også et par mindre lokaler mot gata. Dette er en forutsenting for å lage en urban bydel og ikke en drabantby. Den nye 4-felts Stakkevollveien gir fotgjengerne smale fortau. Å trekke bebyggelsen tre-fire meter lengre bak vil gi nødvendig plass til både mennesker og kafebord. Det store rommet i midten kan bli vellykket, men kan også bli en umotivert gressplen etter drabantby-modell. Planen er også utydelig på hvordan den skal skjøtes sammen med naboene. Promenade og internvei er uløst.

Uansett hva utfallet blir, håper jeg Bjørnstrand omdannes til boligområde i tråd med målet om en miljøvennlig byutvikling og god kollektivtransport. Det som står på spill er ingenting mindre enn ei nøkkeltomt i ei nøkkelgate for en moderne bystruktur for Tromsø de neste femti årene.

8070331979_159b31603d_b.jpg

Bjørnstrand i 1960. Perspektivet museum.

 

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar