Det analoge fotoarkiv – del 1

Skatter fra gamle dager dukket opp fra kjeller og loft. Jeg fant bildene fra tiden før digitalkamera: 1990 til 2006.

Jeg hadde en tilbøyelighet til å ta bilder av ting og omgivelser. Som for eksempel

9?mast kopi.jpg(1991)

mastene på Langnes. De hadde noe futuristisk ved seg. Nesten slik en kunstner kunne se for seg fremtiden, kanskje år 2019.

91atr.gt. kopi.jpg(1991)

Det som imponerte og forvirret meg med klesbutikken Chicago var at de solgte Coca-Cola fra et gammeldags kjøleskap. Jeg var for ung til å skjønne hvor kult det var. Jeans og Coke virker som en logisk kombinasjon for meg i dag. På den tiden – not so much.

91grand kopi.jpg(1991)

Hva kan kan man gjøre ved hjelp av utsnitt, og kun utsnitt, for å underbygge forestillingen om at Tromsø er en større og dermed bedre by enn den egentlig er og var? 

95parken kopi.jpg(1995)

Før jeg reiste til Perpignan, Frankrike for å (ikke) lære fransk, fikk jeg tips om at utlendinger vil vite hvordan hjembyen ser ut. Jeg tok noen postkortmotiv for å ta med. Men ingen spurte etter bilder fra Tromsø.

95storgt kopi.jpg(1995)

Jeg ble derfor nødt til å henge dem på veggen i leiligheta der jeg bodde sammen med to andre. Islendingen Bjarni spurte «Some kind of festival?» da han så dette bildet. «Ordinary Saturday», sa jeg. «Just a very ordinary Saturday».

perpignabgs.jpg(1995)

Perpignan.

95turistvn kopi.jpg(1995)

Så da er spørsmålet om det er mulig å trylle fram en by i Tromsdalen ved hjelp av utsnitt?

93turistvn kopi.jpg(1993)

Turistveien igjen.

93trdal kopi.jpg(1995)

Jeg skal ha for forsøket.

94breivika kopi.jpg(1994)

Tromsø blir aldri stor nok, og hva er en større milepæl enn byens første «firefeltsvei», som var det nye ordet vi lærte oss på midten av nittitallet. For en gledens dag. Er jeg alene om å synes veier er vakre?

97kiosk kopi.jpg(1997)

Kiosken la ned kort etter. Skiltet hvor det står «Skippergaden» (bak de to linselusene) er forsvunnet. Så utrolig rampete og undergravende å burke ordet «gade».

95vollan kopi.jpg(1995)

Kunst blir til mens du holder på med noe annet. Det var aldri meningen at denne nydelige oransje veteranbilen (med sjåfør) skulle være med, den var bare der. Det var aldri intensjonen å skape noe vakkert. Bare ta et bilde av Nordkjosbotn sentrum. I anledning en biltur for å oppleve fabelaktige Finnsnes for første gang.

95finnsnes kopi.jpg(1995)

Det som på den tiden het «Byen» i Midt-Troms. Etterhvert fikk de tillatelse fra staten til å fjerne anførselstegnene. Et sted på størrelse med Hammerfest må jo kunne kalle seg en by.

95finnsnes2 kopi.jpg(1995)

Dette var noen år før Finnsnesfolket gikk sammen om å lage et tilsvar til Sortlands «Den blå byen».

finnsn001.jpg(2015)

«Den grå byen».

93scandic kopi.jpg(1993)

Det som var så radikalt med Scandic i sin tid var de allergivennlige rommene deres. For eksempel hadde rommene parkett og ikke tepper.

9517mai kopi.jpg(1995)

17. mai in da hood.

bakgård07 kopi.jpg(2006)

Tilbake til Tromsø i 2006 etter flere år utenbys. Strandgatekvartalet ble ikke «rasert», og ble værende et sår i sentrum hvor eneste næringsvirksomhet i mange år var parkering og en brusautomat. Senere ble brusautomaten fjernet. Hadde noen sagt til meg på den tiden at tretten år inn i fremtiden ville ingenting ha hendt, ville jeg ikke trodd på dem. Her skulle det jo bli et «Oil Energy Business Centre» På denne tiden ble oljealderen i Tromsø spådd, senere oppgradert deretter nedgradert og etterhvert avlyst. I dag kunne man tenkt seg et «Arctic Polar Aurora Exploration Adventure Business Centre».

9?shell kopi.jpg(Ca. 1994?)

Bensinstasjonen fra 1938, derimot, ble faktisk rasert.

rasere: rive ned, slette ut. Gjennom fransk raser «barbere, rake; rasere, rive ned» av vulgærlatin * rasare «snauklippe, barbere», avledet av «radere, klore; rake, barbere».

I Tromsø (lokal var.): Skape/bygge, reise, oppføre f.eks. konstruksjoner, bebyggelse. Oppgradere, utvikle, investere i døende bykjerne/sentrale kvartaler, forbedre trivsel og øke arkitektonisk standard. Eks: «Parkeringsplassen skal raseres med nybygg». (Fra Norsk etymologisk ordbok)

06strandgata kopi.jpg(2006)

Mer bensinstasjondød.

9?langnes kopi.jpg(1991)

Oppskytningsramper? Kommunikasjonsteknologi for å hente inn signaler fra det ytre rom? Et avansert militært forsvarssystem? Kom til å tenke på at disse mastene stod veldig nær flyplassen.

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

Kystens Spøkelseshus

k15

Inntrykket man får av Kystens Mathus er dødt og dystert, bortsett fra Dragøy som fortsatt holder liv i senteret. Hvorfor endte utstillingsvinduet for nordnorske matråvarer slik etter snart to år?

De som driver Kystens Mathus har sikkert svaret, og de har sansynligvis forventet å endre konseptet noen ganger før de finner sin plass i byen. Jeg drister meg likevel å komme med noen tanker om enkelte sider ved Kystens Hus.

k01

Senteret ser ut til å være bygget nettopp som et utstillingsvindu, som stiller ut lekre råvarer for de som finner veien inn i senteret. Og et fint sted for politikere å ta «looking at things»-bilder, omringet av ferske og lekre råvarer fra nord. På bekostning av byggets funksjon som handelshus.

Arkitekter og kjøpmenn tenker forskjellig, og det er tydelig at Kystens Hus ikke er bygget på handelens premisser. Kystens Hus lider av det jeg vil kalle arkitekt-feilen. Når arkitekter flys inn til Tromsø blir de slått av den fantastiske naturen, og bestemmer seg for å åpne opp arkitekturen mot sundet og fjellene, for å slippe inn landskapet. Samtidig snur arkitekturen ryggen mot byen.

For handelen ville det vært best å henvende seg til byen, med ferksvarediskene synlig og tilgjengelig direkte fra Havnegata eller Stortorget og vegg i vegg med Prix. Men ferskvarediskene er plassert innerst i senteret og lengst unna folk. Kystens Hus har åpne vinduer og kafebord mot sundet, men ingen kafebord mot byen. Jeg vil hevde at de fleste kafegjester heller vil se på folk enn fjell. De fleste i Tromsø ser landskapet fra stuevinduet. Det enkleste løsningen ville vært å løfte senteret opp og snu det rundt slik at inngangen mot nord ble hovedinngangen. Inngangen mot nord fører rett inni det beste i senteret, mens hovedinngangen leder inn i en kronglete og mørk korridor.

Det finnes heller ingen skilt på utsiden som forteller om gode tilbud eller hva slags fisk eller kjøtt som er kommet inn. Jeg er ikke den eneste som ville handlet oftere dersom det ble annonsert hva som selges. Det finnes ingen naturlige steder hvor slike plakater kan henges opp, uten at det ser shabby ut.

Kystens Hus er et handelshus, men er utformet som et slags mat-museum.

k6Bysiden av senteret kunne vært åpen, slik at vi så hva som var på innsiden. Og slik at kundene kunne se ut. Den viktigste «markedsføringskanalen» er stengt igjen med vindusfolie.

Alle jeg har snakket med, er opptatt av at Kystens Hus er innestengt og preget av mørke vegger. Den uheldige plasseringen av heisen kan man ikke gjøre noe med, men kunne de ikke rive noen av veggene så Skirri åpnet seg opp mot innsiden? Eller dele Skirri i to?

(Apropos Skirri, folk gir svært sprikende tilbakemelding. Fra svært bra til elendig. Selv har jeg bestilt mat der en gang, men lot det meste bli igjen på tallerkene da det var uspiselig, unntatt baconet. Siden har jeg ikke vært der.)

Og til slutt er det selve tilbudet i senteret. Kystens Mathus var ikke en skuffelse, men jeg hadde forventet at det ville inneholde noe helt nytt som byen fortsatt ikke hadde. Både Mydland og Dragøy var allerede i sentrum. De to små butikklokalene mot Havnegata har blitt leid ut på en ganske ugjennomtenkt måte. Det ene var et tilbud for vinterturister som ville kjøre hundeslede. Det andre var Iskanten, som ble et utydelig og svakt konsept. Jeg kjøpte is der i fjor sommer på sommerens varmeste dag, og jeg var eneste kunde. En skikkelig isbar kunne fungert i Tromsø, hvor man fikk kvalitets-is (ikke Hennig Olsen), banasplit og iskremsoda (det ville vært fantastisk å vite hva Ole, Dole og Doffen har spist i alle disse årene) med et interiør som i seg selv er en attraksjon. Istedetfor ble det en enkel Mix-aktig kiosk som av og til hadde suppe.

k5

Utseende på Kystens Hus er det delte meninger om. Jeg liker det, og synes det glir godt inn i havneområdet, nettopp fordi det ikke likner på noe som helst.

Hvis bygget skal bli akseptert, sitt kontroversielle utseende til tross, må innholdet bli en uvurdelig og unik del av livet i sentrum.

Derfor håper jeg Kystens Mathus vil kommer seg gjennom krisen, og blir et slags Eide Handel i sentrum. Og at de i tillegg får i gang noen sterke konsepter som gir byen noe helt nytt. Jeg håper de klarer å åpne seg opp mot byen og Torget og bruke Havnegata for det den er verdt. Jeg håper Kystens Mathus blir hva det var ment å være: et handelshus som er en opplevelse å bruke penger i.

12006378_10152962196056890_8158914716115010777_n.jpg

Den første fish and chips som ble solgt fra Dragøy, sladdet av hensyn til de som synes matbilder på internett og sosiale medier er støtende. 

Publisert i Uncategorized | 4 kommentarer

Høyhus til besvær og begjær

unnamed.jpg

Teksten er tidligere publisert som kronikk i Nordlys i sammenheng med Hvor går Tromsø? i mars 2015

Hvor går Tromsø? arrangerte lunsjmøte på Tromsø bibliotek hvor tema var høyhus i Tromsø sentrum.

Erling Steenstrup, kommunal rådgiver for kulturminnevern og bygningsvern, snakket om hvor relativt høyde er. Før storbrannen fantes det et fire-etasjers hus som ble kalt for «skyskraperen». Gary Bates fra arkitektbyrået Space Group pekte på at bare 20% prosent av nybygg er arkitekttegnet, og bare 5% er av god kvalitet. Han sa også at kvalitet er viktigere enn høyde. Byutviklingssjef Mette Mohåg snakket om at man skulle følge «knutepunktstrategien» som handler om å konsentrere funksjoner på utvalgte steder, noe som taler for økt tetthet i sentrum. Samtidig er det viktig at Tromsø som JA-kommune også kan si nei. Bodil Ruud fra Tromsø kommunes byutviklingsavdeling snakker om at det kommer stadig flere byggeforslag med store høyder, uten at de har et tilstrekkelig verktøy for å behandle disse. Derfor må det lages et forutsigbart regelverk for høyhus. Det er foreslått sju bygg på over ti etasjer i sentrum, og flere vil komme.

Høyhus forarger og begeistrer. Meningene er delte, men alle er enige om at hvert prosjekt må utredes grundig med tanke på vind, sol og utsikt. Hvis utredninger viser at det ikke finnes problemer knyttet til slike hensyn, skal man fortsatt bygge høyt?

Det  blir lettere å svare hvis vi vet hva slags type by sentrum er.

Er Tromsø Manhattan eller Paris? (Uten sammenlikning forøvrig.)

På Manhattan vil nye skyskrapere forsterke byens identitet. I Paris praktiserer man et strengt forbud mot høyhus utenfor skyskraper-reservatet La Défense, for å verne byens identitet.

Tromsø har et lag av eldre monumentalitet hvor de offentlige byggene dominerer, som Domkirka, Rådstua og Kongsbakken. Og et nyere lag hvor kontorer og hoteller strekker seg mot himmelen, spredt utover sentrum. Tromsø er derfor hverken Paris eller Manhattan.

Vi har valgt samme mellomløsning som London. Der utfordrer skyskraperne den opprinnelige silhuetten. Hver gang høyhus er aktuelt, stiller vi egentlig spørsmålet: skal vi fortsette som London og videreutvikle den moderne silhuetten, på bekostning av den opprinnelige? Eller snu inn på Paris-sporet, om enn i seneste laget?

Neste spørsmål: Er hele Tromsø sentrum en gamleby?

En gamleby er som oftest byens første sentrum, som senere mistet sin betydning til fordel for nyere bydeler. Gamlebyenes uhensiktsmessighet kombinert med utbygging i «nybyer» har konservert disse strøkene. Eksempler er Gamla Stan i Stockholm eller Gamlebyen i Fredrikstad. At viktige funksjoner flytter ut av Tromsø sentrum, mens de gamle bygårder blir stadig mer ubrukelig for handelstanden, peker i retning gamleby.

Eller er sentrum et city, altså et historisk sentrum som har bevart sin viktighet? At det er i sentrum finans og kulturliv fortsatt holder til, taler til fordel for city. City krever liberal praksis for ikke å bli et museum. Gamleby krever restrikjsoner for å bevare historien. Tromsø sentrum er, forvirrende nok, både og.

Siste spørsmål: Er Tromsø i sin byggefase eller vernefasen?

Byer befinner til en hver tid seg i en av to mulige faser: enten byggefasen, der byens utseende er i endring. Eller vernefasen, der byens utseende og profil har blitt så karakteristisk og historisk at den ikke lenger kan forandres ved behov. Paris, Venezia, Stockholm og Roma er i vernefasen. New York, Oslo, London, Shanghai og Moskva er i byggefasen. Byggefasen sammenfaller nesten alltid med byens storhetstid. Vernefasen kommer etter storhetstiden. Er Tromsø sentrum i byggefasen eller vernefasen? Er vi på vei opp, eller har vi nådd toppen?

paris.jpg

På grunn av sin enhetlige stil blir Paris beskyldt for å være et utendørsmuseum. En gang i tiden var Paris en by i radikal endring. Restene av det «virkelige» Paris må man lete etter. 

Høyhus handler også om smak. Jeg skal ikke holde mine sympatier hemmelige. Jeg liker skyskrapere. Jeg liker at byer har fem himmelretninger; nord, sør, øst, vest og opp. Jeg synes det ville være stilig hvis sentrum sett fra Tromsdalen var dominert av seks-sju The Edge-aktige høyhus som var tro mot byens identitet: moderne, på opptur, hvor alt går an. The Edge er for meg en barndomsdrøm som gikk i oppfyllelse. Et skikkelig høyhus. I Tromsø! Men, fraværet av høyhus er ikke en mangel ved byen. Mangelen ved byen er de mange ubebygde tomtene i sentrum og den likegyldige kneippbrød-arkitekturen. Hvis høye hus kan sette fart på byggingen, og gi økonomisk romslighet til høyere kvalitet, ser jeg ingen grunn til å la være.

Hva skjer om vi ikke bygger høyhus? Dette er et spørsmål som må avklares før man kan ta stilling. Vil det bety mer sentrumsdød? Investeringsstopp? Lavere kvalitet? Fortsatt ubebygde tomter? Eller bare litt dårligere margin for utbygger? Hvis prisen for nei er høy, er det motstanderne av høyhus som har bevisbyrden. Hvis ikke, ligger den hos utbygger.

Det viktigste er likevel ikke høyde, men kvalitet. Så lenge nybygg er av god kvalitet, er det ikke nødvendigvis noen forskjell på 16 eller 6 etasjer. Å si ja til høyde er et forhandlingskort kommunen har. Høyt må bety at simple plater og boksete løsninger er uaktuelle. Alle høye hus må tilhøre de 5% som er av høy arkitektonisk verdi. I dag foregår det et race mellom enkelte utbyggere om å bygge så billig, kjipt og kjedelig som mulig uten å vekke oppsikt, og trenden må snus. Hvis vi risikerer å få byen bombardert av 15-etasjers kneippbrød, skal jeg skrive under på protestlisten. Høyhus har, bokstavelig talt, stor fallhøyde. Gar det galt, da går det så veldig galt.

Uansett antall etasjer, må vi ikke glemme hvilken etasje som er viktigst. Nemlig første.

ter8-scaled1000

Så galt kan det gå når antall etasjer er viktigere enn kvalitet på gateplan.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Strand(kant)promenaden

st100

Det finnes to typer boligområder i Tromsø: Strandkanten og de andre.

st01

Livet i de andre boligområdene, som Workinntoppen, blir ikke bedre når man får nye naboer. Ingen blir lei seg om resten av av feltet ikke bygges ut, etter man selv har flyttet inn. Bokvalitet handler om utsikt og nærhet til natur eller sentrum. Altså ting som allerede finnes. Et vanlig boligområde gir ingenting annet til nærmiljøet enn mer trafikk.

st111

Strandkanten er radikalt annerledes. Bydelen er som en maskin som vil fungerer når hele området er utbygget. Da vil området være til glede både for de som bor der og oss som kan ta det i bruk som alternativ til Strandveien som gangvei. Eller bruke de nye plassene og eventuelle kafeer. Eller oppleve sundet fra steder som før var utilgjengelige. Strandkanten har åpnet opp byen mot sundet der det før var stengt.

Strandkanten er ikke ferdig, men det mulig å gå fra den ene enden til den andre. Det er uten tvil den mest interessante gåturen i et boligområde Tromsø kan by på, fordi bydelen har en annen unik kvalitet. Området er preget av menneskelig skala.

st112

Istedetfor åpenhet i alle retninger, som er vanlig i et boligområde, er en tur gjennom bydelen en variert opplevelse som er tilpasset fotgjengerens lave hastighet. Fra sør begynner det med en smal passasje mellom boligblokkene.

st03

Det er kort vei fra det trange smuget til det åpne landskapsrommet.

st113

Gjennom nytt smug.

st04

Veien deler seg, og gir en fotgjenger to muligheter. Enten gå langs sundet.

st05

Eller gå i det store gårdsrommet som skjuler seg bak murveggen mot Strandkanten.

st06

Det som kjennetegner menneskelig skala er opplevelsen av at omgivelsene endrer seg etterhvert som man går.

st09

Den kurvede gangveien gir den opplevelsen.

st07

Snur man seg, vises det hvor tett bydelen er.

st10

Et siste farvel med den ferdige delen…

st11

…over til slik hele området så ut før utbyggingen. Her vil det etter planen bli et torg, forhåpentligvis med kafe. Bildet er tatt i midten av september, og viser hvor gode solforholdene er.

st101

Dette blir den siste, manglende biten, og vil utgjøre bydelens geografiske og sosiale sentrum. Jeg tror den vil bli populær hos både de som bor her og alle som går forbi. «Maskinen» Strandkanten vil begynne å fungere først når alt er bygd ut.

st12

Her er et av de store, åpne rommene som kanskje, muligens, en gang i fremtiden vil gjøres ferdig slik at det kan bli en attraktiv plass om sommeren.

st13

Detalj: solvegg i trappa.

st14

Etter åpenheten kommer tettheten.

st16

Muligheten til å oppleve at byen åpner seg opp litt etter litt er det som gjør byen menneskelig.

st17

st18

Overgangen fra Strandkanten til sentrums sørlige utvidelser er nærmest sømløs.

for

Til sammenlikning: slik var det før. Det var dette og ingenting mer. Byens surpomperati som klager over utbyggingen, bevegde seg neppe langs sundet før Strandkanten ble bygget (området bestod av industrielle fyllinger avstengt av gjerder) og de kommer neppe til å oppdage forvandlingen.

Det eneste som mangler i bydelen er areal til nærbutikk, som er en forutsetning for en bilfri tilværelse. Men man kan jo ikke få alt.

perspective02

Ill. Borealis Ark.

Dessverre er Strandkanten unikt. Her er et foreslått prosjekt på Kvaløysletta. Det vil kunne selges inn som «nærhet til naturen» selv om det bygges ned store naturområder. Boligene får god utsikt og spektakulær beliggenhet, men det vil være ulidelig kjedelig å gå eller sykle her. Det er over en time å gå til nærmeste butikk (og det vil ikke komme noen nærmere butikk) så alle må ha bil og bruke den mye. Ingen vil glede seg over at det bygges ei ny blokk ved siden av sin. Dette er den type prosjekt det skal bygges mest av fremover. Beboerne vil være fornøyd, men det gir ikke noe til byen utover flere leiligheter.

Et område som Strandkanten, derimot,  gjør Tromsø større og bedre å bo i for alle.

st114.jpg

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Klovnepresidenten

lis1.jpg

Jeg er i Lisboa så jeg har god tid til alt. Jeg har brukt timevis på å lese analyser om det amerikanske presidentvalget. Fra høyre til venstre. De første dagene etter valget ble det en besettelse.

I det øyeblikket jeg lukker dodøra strømmer tankene på. Dette er ei nøtt, og den må knekkes, men den lar seg ikke knekke så lett. Det er nytteløst å komme med en sammenhengende analyse. Det finnes ingen sammenheng. Bare løsrevne tråder. Trådene samlet seg til et slags nøste:

– Da jeg våknet opp til nyheten tenkte jeg fyy faaen. Og så OK, whatever.

– Trump rensket ut det republikanske partiet ved bruk av sarkasmer. Partiet var så råttent at det var alt som skulle til.

– Han vant fordi han fikk folk til å le.

– Forråtnelsen var kommet lengre hos republikanerne. Demokratene holdt fortsatt stand mot endring. Det ble deres ulykke. For det skulle blitt Sanders.

– En insider i psykiatrien fortalte meg at psykotiske pasienter kan si ting om overlegen som er treffende og drepende, og som alle kjenner igjen men ikke turde å si. Høres ut som en viss president elect.

Les videre

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Satiren er død. Lenge leve satiren.

Jon-Stewart-9.jpg

Jeg er en satire-junkie. Fra jeg oppdaget The Simpsons til The Daily Show with Jon Stewart sine velmaktsdager, til i dag med uendelig tilgang gjennom Youtube.

Jeg oppdaget Jon Stewart i 2006, da NRK2 sendte showet hans. De første årene var George W. Bush president, og tilgangen til satirisk materiale fra presidenten var endeløs. Fenomener på den ytre høyre fløy i USA var også morsomme å gjøre narr av. Tea Party-bevegelsen, kreasjonister, antihomobevegelser og Fox News. De var dumme, og vi var smarte. The Daily Show hadde alle ingrediensene som kjennetegner god satire:

Les videre

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Tromsøsyken – finnes den?

993439_10151700231526890_1636138169_n

Tromsø innehar kanskje to norgesrekorder. Hvilken annen by i sammenliknbar størrelse har hatt større investeringsvilje i sentrum de siste femten årene? Og hvilken by har til slutt hatt mindre faktisk byggevirksomhet?

Bortsett fra The Edge og Kystens Hus, som begge hadde en kronglete og forsinket fødsel, har følgende større prosjekter blitt lagt på is eller utsatt: Aker Solutions-bygget (lave oljepriser), Buchardt-hotellet (rot og konflikter), Nordområdemuseet (rot og konflikter), Kjøpesenter i Mackkvartalet (konflikter), Meierikvartalet (konflikter), Strandgatekvartalet (konflikter), Prostneset terminal (konflikter) og Vervet bydel (konflikter). Sentrum har gått glipp av milliardsummer i investeringer. I perioden 2000-2010 var det større byggeaktivitet i Alta, Hammerfest og Narvik enn i Tromsø, som i samme periode vokste på seg en hel Hammerfest-befolkning.

Hvis det er «noe sykt» over Tromsø, er det vanskelig å stille diagnosen. Hvert prosjekt har sin unike historie. Strandgatekvartalet, for eksempel, står fortsatt som et åpent hull. De var foreslått å bygge butikker og kontorer i bakgården, og åpne opp kvartalet. Planene utløste berettiget misnøye hos naboene, blant annet fordi prosjektet ville gjøre det vanskeligere for dem å utvikle eiendommene sine. Noen av naboene satte i gang en protestaksjon, som spilte på at Strandgatekvartalet ville «rasere» området. I Tromsø kan man få gehør hos mange mennesker hvis man sidestiller utbygging med rasering. Når utbyggere ikke klarte å unngå eller løse nabokonfliktene, ble prosjektet skrinlagt.

Mack står som en stor, mørk vegg i enden av Strandgata. men kunne vært et kjøpesenter i dag. For utbyggerne var parkering i underetasjen en forutsetning for å bygge kjøpesenter. Kommunens nei til parkering i senteret medvirket til at prosjektet ble skrinlagt. Kommunen skal utvide sitt underjordiske parkeringsanlegg mot sør, og ønsket ikke privat konkurranse.

Vervet, som ble lansert samtidig som Barcode i Oslo, er fortsatt på planleggingsstadiet. Utbygger tok ikke vernespørsmålet i forhold til Skansen med i planene, noe som er en årsak til prosjektets ørkenvandring. Buchardthotellet sank inn i en farse, og er siden blitt værende der. Alle prosjekter har unike historier. Konflikter ser likevel ut til å være en fellesnevner. Ugjennomtenkte prosjekter, en annen. Men jeg overlater til noen andre å stille en mer presis diagnose, eventuelt friskmelding.

Dagens sentrum er et produkt av mange års «time out» i sentrum. Jekta åpnet før noen rakk å bygge nye butikklokaler i sentrum, og dagens handelsmønster ble etablert. Hvordan kan fremtiden bli? For første gang i sin historie er sentrum ikke enerådene, men skal fylle en nisje: nummer to på handel, men fortsatt nummer en på overnatting, kultur og uteliv. Og kanskje skal sentrum i seg selv deles opp i soner med sine nisjer som kan rendyrkes. Nordbyen som stedet for de uavhengige gründere, for kafeer, butikker og kulturaktiviteter preget av kreativitet og små budsjetter. Storgata forblir sentrums hovedgate som knytter sentrum sammen. Byens nye tyngdepunkt, derimot, er Sørbyen.

Musikkens-hus-i-Tromsø-4_web.jpg

NOSO sitt nye konserthus i Mack-kvartalet. (Illustrasjon: ATPA)

Sørbyen er det området i sentrum hvor det er plass til større utbygginger, og det er her de store planene finnes. Størst er Mackkvartalet. Her vil NOSO sitt nye konserthus, Musikkonservatoriet og ikke minst Tromsø Museum få sitt nye hjem. Mack blir mer spennende enn de opprinnelige kjøpesenterplanene. Mack utgjør likevel bare en del av Sørbyens potensial. Kvartalet hvor Eurospar holder til skal bygges ut og moderniseres. Helt nord i Strandgata ligger det gamle posthuset, hvor planene allerede er klar for oppgradering. Byggingen av den nye terminalen på Prostneset er igangsatt, og The Edge har allerede satt et preg på området. Kanskje Strandgatekvartalet vekkes fra dvalen? Praktisk talt alle nye store byggeprosjekter kommer i Sørbyen, og det vil merkes. Sørbyen vil bli den delen av sentrum med mest aktivitet året rundt. Alle sentrumsfunksjoner vil være sterkt til stede innefor et lite område: handel, overnatting, uteliv, kultur, kontorer og samferdsel. Fremtiden er i Sørbyen, og hele sentrum vil tjene på det.

En annen utfordring for sentrum er den sprikende standarden på gater, plasser, og byrom som varierer fra svært god til elendig. Sørbyen er et eksempel på hvor skrikende behovet er. Utenfor Kafe Risø er fortauet i oppløsning og steinene ligger strødd, praktisk talt vegg i vegg med Richard Withs plass, som er blitt et vakkert byrom. Det handler ikke bare om estetikk, det handler også om tilgjengelighet; sentrum ekskluderer de med redusert mobilitet.

b01

Mangelen på oppvarmede fortau, mangelen på snerydding der det ikke er varmekabler og gårdeiere som ikke skrur på fortausvarmen for å spare penger, er tegn på et sentrum som ikke tar kundene og konkurransen på alvor. Det finnes en ukultur hos kommunen, gårdeiere og næringsdrivende som jeg tror er unik i Tromsø, og som sammen er med på å gi et ellers flott sentrum sine mange skjønnhetsflekker. Det planlegges opprustning av gatene i stor stil i nær fremtid. Oppgraderingen må være gjennomgående og det må vedlikeholdes. Fortauene ved Smart Hotell i Grønnegata har allerede fått mose i de dekorative furene, etter bare et par år. Burde de høytryksspyles av og til? Noen prydtrær blir stelt godt med, andre ikke. Påkostede oppgraderinger som ikke driftes gir et trist inntrykk.

Tromsø trenger å få i gang store investeringer i sentrum, spesielt nye butikklokaler. Jeg gleder meg uansett til fremtiden, selv om den er noe forsinket. Men jeg er overbevisst om at Tromsø er på vei til å bli en større og bedre by og at sentrum finner sin nye rolle.

13716115_10153568666006890_73875210312865164_n.jpg

Kystens Hus er et eksempel på at byen tjener på utbygging, også når utseende er kontroversielt. Parkeringsplassene ved Domus er blitt til en utvidelse av Stortorget, og et fantastisk nytt byrom. 

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

Forslag til forskrifter

lanes4

På Strandveien skal det bygges boliger og supermarked. Det ser ut til at prosjektet holder seg innenfor regler og bestemmelser.

Butikkarealet overstiger ikke 3000 kvm, og er dermed i tråd med kjøpesenterloven.

Alle balkonger i nærheten av veien er innglasset. Dermed er støv og støykravene innfridd.

Disse reglene strider mot målet om tette og bymessige boligområder med høy livskvalitet.

Ulempen med kjøpesenterloven er at den hindrer bymessig utvikling. Det blir ikke by av at det finnes én stor butikk i nabolaget. Støv og støyregler for balkonger betyr at beboerne ikke får lov av fylkeskommunen å nyte kveldssola. I tillegg pålegges blokkene å ha døde fasader mot gata.

Likevel ser området ganske bymessig ut, men det finnes stort forbedringspotensiale. Spesielt for butikkdelen.

Her er forslag til nye byvennlige regler for bygging av næringsareal i tette boligområder. Som ville ramme disse planene på Strandveien hard.

Sørvendtloven: Inngangspartiet til næringsareal skal være sørvendt.

inngang

 

Byromloven: Det skal finnes byrom i tilknytning til næringsarealer. For eksempel et torg med benker og gress og liknende.

lanes3-1

 

Parkeringsloven: Det skal ikke være betydelig overflateparkering foran butikken.

park

 

Fotgjengerloven: Det skal planlegges for fotgjengerne først. Bilene får adgang på fotgjengernes premisser. Fortauer og gangveier skal ikke følge traseer som oppleves som omveier, slik at man fristes til å ta snarveier over parkeringsplasser eller andre bil-arealer.

omvei2

 

Supermarkedloven: Supermarkeder i tette byområder skal ikke henvende seg til kjørende kunder som handler en gang i uken. Vi som ikke har bil handler tre ganger om dagen, og det blir slitsomt å gå i megabutikker tre ganger daglig. Et supermarked på 3000 kvm bruker dessuten opp tillatt forretningsareal, slik at annen næring, som frisør eller kafe, blir forbudt etter kjøpesenterloven.

maxxx

 

Glansbildeloven: Arkitektenes tegninger bør ikke ha urealistiske solvinkler eller skygger. Slik at det ser ut som det skal bygges på en sørvendt tomt i Valencia og ikke en nordvendt tomt i Tromsø.

SKYGGE

Illustrasjoner: AT Plan & arkitektur, freidig modifisert.

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

Veiens fotfolk: krev revolusjon!

vei2

Det jeg ser på dette bildet er ikke først og fremst ei bygate uten fortau. Men en tofelts vei med trefelts trafikk. Bilene trenger to felt, en nord og en sørgående. De myke traffikantene trenger minst ett felt. Men det er bare to felter å dele. Begge feltene går til bilene. Mens fotgjengerne må gå i gjørma utenfor asfalten. I dette tilfelle er dette litt vanskelig, siden gjørmestripa for de myke traffikantene også brukes som snedeponi.

Hvorfor har ikke de myke traffikantene ett felt, og så får bilene det andre på deling der hvor det ikke finnes fortau? Eller for den saks skyld, hvorfor ble ikke veien brukt til snedeponi, så måtte bilistene gjøre det beste ut av situasjonen?

Disse spørsmålene er så dumme at de ikke trenger å besvares. Derfor bør de stilles. Hvorfor skal manglende veikapasitet gå utover fotgjengerne og ikke bilistene? Eller stilt på en annen måte:

I et trafikkbilde hvor myke og harde traffikanter kjemper om plassen, får det mennesket som velger den mest forurensende, samfunsøkonomisk dyre, potensielt dødelige og tretti ganger mer plasskrevende traffikanten forrang foran de andre.

Veien er et klassesamfunn hvor alle kjenner sin plass, og de lave ikke gjør opprør. Fotfolkets lave verdi er anerkjent og respektert av fotfolket selv. I gamle dager var det slik at man kjente storfolk på kjøretøyet. Ikke hvilket kjøretøy, men at de hadde kjøretøy. Mennesker i vogn og bil har historisk sett vært viktigere enn fotfolket. På engelsk betyr pedestrian både fotgjenger og simpel eller udannet. De fattige gikk, de rike ble kjørt. Føydalsamfunnet lever videre på veien: enten repsekterer du din lave klasse. Hvis ikke kan du bli drept.

Det spesielle med veiens klassesamfunn er at mennesker kan skifte klasse opp til flere ganger om dagen. Og inntar en holdning alt etter som: bilist klokken fem – konge av veien med rett til å komme seg frem. Fotgjenger klokken sju – skrapende og unnskyldende for sin plagsomme eksistens og med plikt til å passe seg.

Det er i samfunnets interesse at folk så ofte som mulig velger livet som veiens underklasse. Og at folk velger bort livet som konge på veien.

vei3

Hvis man vil at flere skal gå og sykle, må rangordningen i trafikken endres i de gater og kryss der myke og harde traffikanter møtes. Mye av dette handler om hvordan politikerne prioriterer penger og hvordan løsninger blir utformet.

Men også veiens underklasse, de myke traffikantene, må endre mentalitet. De må ikke lenger finne seg i å være annenrangs. De må protestere og gjøre revolusjon! Ikke gå i veikanten. Gå midt i veien! Krev din rett!

I byer som er kjent for å være sykkelbyer, har de plassert syklister og gående på topp i hierarikiet. Og gjort bilene til annenrangs borgere. Endringen i hierarkiet betyr svært mye for hva folk velger.

I mellomtiden bør det lages billige nødløsninger for Strandveien og andre steder.

vei1

En trafikkalt rasjonell løsning ville være å dele Strandveien i to på de to strekninger som mangler fortau, til fortauet endelig er klart. Ett kjørefelt til bilene, ett til syklister og gående.

vei5

Det er tilnærmet umulig å gå til fotgjengerovergangen uten å gå midt i veien. Alternativet er å krysse diagonalt. Dette er forvirrende og usikkert for alle. At denne type slendrianfære kan utføres av lønnede mennesker forteller noe om kulturen hos veimyndighetene og politikerne. At folk finner seg i det, sier noe om hvor lave forventningene er. 

emperor-alexander-ii-proclaiming-the-emancipation-reform-of-1861-1880-colour-litho-aleksei-danilovich-kivshenko

Storfolk kom kjørende. Fotfolket bøyer seg for de hjulfraktede. Slik var det under Tsar Alexander II. Og slik er det i dag. 

Publisert i Uncategorized | 3 kommentarer

Byvandring i Nordbyen

er

Erling Steenstrup.

26. november viste Tromsø seg fra sin verste side. Det regnet, det var glatt, det var vind og det var mørkt. Tromsø kommune benyttet anledningen til å arrangere en byvandring i Nordbyen i forbindelse Områderegulering Nordbyen. Området har et stort utviklingpotensiale, og planen skal styre utviklingen i ønsket retning.

Jeg og Erling Steenstrup snakket til de oppmøtte om henholdsvis fortid og fremtid.

kartnord

Vandringen gikk langs flere poster, og begynte i områdets avgrensing mot nord.

Grensen er neppe tilfeldig valgt. Mot nord ligger Stakkevollveien hvor private byggeplaner og kommunale planer endres om hverandre uten helt å treffe hverandre med påfølgende forvirring og forsinkelser for alle involverte.

Fra Agnforsyninga og sørover, derimot, er timingen god. Kommunen er i gang med Områdeplanen som forhåpentligvis vil resultere i en byplan som vil være på plass før grunneierne tegner store prosjekter.

skriver

Et stykke lengre sør ligger «byporten». Dette er punktet som tradisjonelt markerer begynnelsen på Tromsø sentrum. Hvis jeg svarer telefonen mens jeg står på sørsiden av Skriverplassen, vil jeg si at jeg er «i byen». Står jeg nord for Skriveplassen vil jeg si at jeg er «i Bukta». Her burde man koste på seg bebyggelse som markerer sentrums begynnelse.

Dette er også et landskap av første rang. Mot vest ligger Skriverplassen, mot øst sundet og fastlandet. Her møtes byrommet og landskapsrommet på en spektakulært måte som er karakteristisk for Tromsø. Plassen nedenfor rundkjøringa kan bli et fantastisk byrom.

fjære

Dette er symptomatisk for Tromsøs utvikling. Hovedtyngden av byens vekst de siste tretti årene har funnet sted andre steder enn i senrum. Breivika har blitt omdannet fra høyfjells-klima til byområde og Langnes fra forblåst slette til handelspark. Her, på kaikanten, ligger byens beste tomter. Ved sundet, nær byen, skjermet for trafikk. Og likevel er denne enkle utfyllinga i ferd med å gå tilbake til naturen. Dette er nesten ei naturfjære. I Tromsø har vi kultur for å bo langt fra sundet. Fjæresonen er for industri, forfall eller avfall. Bo skal man gjøre i høyden. Når menneskene etterhvert kommer til å bosette seg langs kysten i Tromsø, vil mye nesten ubebygd mark stå til disposisjon. Dette er byens sentrumsnære arealreserve.

wallp

Dette hjørnet er det første på turen som ikke trenger å omdannes. Det er første byggetrinn mot fremtiden. Dette bygget ble til og med omtalt i trendbibelen Monocle. Eller var det Wallpaper?

piknic

Jeg husker et bilde fra gamle dager hvor en familie satt i dette krysset i sola og nøt en piknik for omtrent hundre år siden. Det var idyllisk da. Med byveksten vil noen byrom miste sine kvaliteter. Å lage en god by handler ikke om å forhindre enhver forringelse av alle byrom. Men å bestemme seg hvilke byrom som kan skyggelegges og hvilke byrom som skal bevares.

torgii.jpg

Dette er Torghuken 2. Plassen er nesten identisk med Toghuken 1. Enda et eksempel på at en av byens  beste plasser er omgitt av forfall og piggtråd.

kryss

Nansen plass utgjør et byrom som aldri helt ble ferdig. Det har visse paralleller med Danmarksplass i Bergen. Det var store planer for Bergens byutvidelse, men planene ble ikke fullført før ettekrigstidens trend gjorde byrom og gater umoderne og drabantbyer ble det nye idealet. Tromsø klarte nesten å etablere et torg nummer to mot nord på Nansenplass («Nytorget») men dette er så langt vi kom før tiden var ute. Både Danmarksplass og Nansenplass fikk sin skjebne beseglet av privatbilismen. Begge har blitt store veikryss som forsyner sentrum med trafikk. Utviklingen av Nansenplass bør fortsatte der vi slapp. Dette er et knutepunkt for byen, og bør bli et eget tyngdepunkt, et sentrum for Nordbyen.

v120.jpg

Tromsø Skibsverft sitt område har sin egen reguleringsplan som faller utenfor Områdeplanen. Utviklingen på verftet er likevel avgjørende for området rundt. Det som er spesielt med Skibsverftstomta er at reguleringsplanen forutsetter at all bygningsmasse som har dirkete kopling til industrivirksomheten skal rives. Uten at den historiske verdien av bygningene og miljøet de utgjør er vurdert av noen offentlige instanser. Fylkeskommunen og Riksantikvaren har bejublet historiesaneringen. De vil bli kvitt mannskiten.

Industriområdet som strekker seg fra Verftet og nordover langs sundet er Tromsøs svar på Akerselva. Eller vårt rustbelte. Industrien skal flyttes lengre ut av byen. Det tre kilometer lange, gamle industriområdet vil bli rent og pent, i tråd med moderne økonomisk logikk. Likevel kan det virke som om minnet om industrien er mindre verdt enn bølgeblikket på Radisson Blu (som faktisk er vernet).

torg

Interessen for hva slags uterom som har så godt mikroklima at de bør utvikles er like liten som interessen er stor for å stoppe høyhus som kan kaste skygger på uterom man likevel ikke anerkjenner eksistensen av. Som for eksempel «Skansen Torg». En bydel må ha et byrom. Og Skansen Torg har alt. Lun solvegg med lav bebyggelse i forkant. Et lunt hjørne mot vinden og Skansens lille festnings-park i forkant. Plassen fortjener en skikkelig oppgradering. Benker og trær. Og noen næringslokaler.

skansen

Skansen er byens glemte historie. Jeg har besøkt skoleklasser og snakket om byhistorie, men ingen vet hva slags sted dette er. Ingen har engang kjent det igjen når de får se bilder av det. Ingen kan gjette hva det ble brukt til. De ler når jeg sier det er en borg som ble bygget for beskytte Norge. Den ser jo ikke ut til å kunne beskytte oss i en sneballkrig engang!

Og her ligger spennet i Områdereguleringen. Den omfatter byens historie, som trenger en langt bedre formidling og synliggjøring enn i dag. Og byens fremtid, som krever en langsiktig, ambisiøs og, unnskyld at jeg sier det, robust plan.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar