Høyhus til besvær og begjær

unnamed.jpg

Teksten er tidligere publisert som kronikk i Nordlys i sammenheng med Hvor går Tromsø? i mars 2015

Hvor går Tromsø? arrangerte lunsjmøte på Tromsø bibliotek hvor tema var høyhus i Tromsø sentrum.

Erling Steenstrup, kommunal rådgiver for kulturminnevern og bygningsvern, snakket om hvor relativt høyde er. Før storbrannen fantes det et fire-etasjers hus som ble kalt for «skyskraperen». Gary Bates fra arkitektbyrået Space Group pekte på at bare 20% prosent av nybygg er arkitekttegnet, og bare 5% er av god kvalitet. Han sa også at kvalitet er viktigere enn høyde. Byutviklingssjef Mette Mohåg snakket om at man skulle følge «knutepunktstrategien» som handler om å konsentrere funksjoner på utvalgte steder, noe som taler for økt tetthet i sentrum. Samtidig er det viktig at Tromsø som JA-kommune også kan si nei. Bodil Ruud fra Tromsø kommunes byutviklingsavdeling snakker om at det kommer stadig flere byggeforslag med store høyder, uten at de har et tilstrekkelig verktøy for å behandle disse. Derfor må det lages et forutsigbart regelverk for høyhus. Det er foreslått sju bygg på over ti etasjer i sentrum, og flere vil komme.

Høyhus forarger og begeistrer. Meningene er delte, men alle er enige om at hvert prosjekt må utredes grundig med tanke på vind, sol og utsikt. Hvis utredninger viser at det ikke finnes problemer knyttet til slike hensyn, skal man fortsatt bygge høyt?

Det  blir lettere å svare hvis vi vet hva slags type by sentrum er.

Er Tromsø Manhattan eller Paris? (Uten sammenlikning forøvrig.)

På Manhattan vil nye skyskrapere forsterke byens identitet. I Paris praktiserer man et strengt forbud mot høyhus utenfor skyskraper-reservatet La Défense, for å verne byens identitet.

Tromsø har et lag av eldre monumentalitet hvor de offentlige byggene dominerer, som Domkirka, Rådstua og Kongsbakken. Og et nyere lag hvor kontorer og hoteller strekker seg mot himmelen, spredt utover sentrum. Tromsø er derfor hverken Paris eller Manhattan.

Vi har valgt samme mellomløsning som London. Der utfordrer skyskraperne den opprinnelige silhuetten. Hver gang høyhus er aktuelt, stiller vi egentlig spørsmålet: skal vi fortsette som London og videreutvikle den moderne silhuetten, på bekostning av den opprinnelige? Eller snu inn på Paris-sporet, om enn i seneste laget?

Neste spørsmål: Er hele Tromsø sentrum en gamleby?

En gamleby er som oftest byens første sentrum, som senere mistet sin betydning til fordel for nyere bydeler. Gamlebyenes uhensiktsmessighet kombinert med utbygging i «nybyer» har konservert disse strøkene. Eksempler er Gamla Stan i Stockholm eller Gamlebyen i Fredrikstad. At viktige funksjoner flytter ut av Tromsø sentrum, mens de gamle bygårder blir stadig mer ubrukelig for handelstanden, peker i retning gamleby.

Eller er sentrum et city, altså et historisk sentrum som har bevart sin viktighet? At det er i sentrum finans og kulturliv fortsatt holder til, taler til fordel for city. City krever liberal praksis for ikke å bli et museum. Gamleby krever restrikjsoner for å bevare historien. Tromsø sentrum er, forvirrende nok, både og.

Siste spørsmål: Er Tromsø i sin byggefase eller vernefasen?

Byer befinner til en hver tid seg i en av to mulige faser: enten byggefasen, der byens utseende er i endring. Eller vernefasen, der byens utseende og profil har blitt så karakteristisk og historisk at den ikke lenger kan forandres ved behov. Paris, Venezia, Stockholm og Roma er i vernefasen. New York, Oslo, London, Shanghai og Moskva er i byggefasen. Byggefasen sammenfaller nesten alltid med byens storhetstid. Vernefasen kommer etter storhetstiden. Er Tromsø sentrum i byggefasen eller vernefasen? Er vi på vei opp, eller har vi nådd toppen?

paris.jpg

På grunn av sin enhetlige stil blir Paris beskyldt for å være et utendørsmuseum. En gang i tiden var Paris en by i radikal endring. Restene av det «virkelige» Paris må man lete etter. 

Høyhus handler også om smak. Jeg skal ikke holde mine sympatier hemmelige. Jeg liker skyskrapere. Jeg liker at byer har fem himmelretninger; nord, sør, øst, vest og opp. Jeg synes det ville være stilig hvis sentrum sett fra Tromsdalen var dominert av seks-sju The Edge-aktige høyhus som var tro mot byens identitet: moderne, på opptur, hvor alt går an. The Edge er for meg en barndomsdrøm som gikk i oppfyllelse. Et skikkelig høyhus. I Tromsø! Men, fraværet av høyhus er ikke en mangel ved byen. Mangelen ved byen er de mange ubebygde tomtene i sentrum og den likegyldige kneippbrød-arkitekturen. Hvis høye hus kan sette fart på byggingen, og gi økonomisk romslighet til høyere kvalitet, ser jeg ingen grunn til å la være.

Hva skjer om vi ikke bygger høyhus? Dette er et spørsmål som må avklares før man kan ta stilling. Vil det bety mer sentrumsdød? Investeringsstopp? Lavere kvalitet? Fortsatt ubebygde tomter? Eller bare litt dårligere margin for utbygger? Hvis prisen for nei er høy, er det motstanderne av høyhus som har bevisbyrden. Hvis ikke, ligger den hos utbygger.

Det viktigste er likevel ikke høyde, men kvalitet. Så lenge nybygg er av god kvalitet, er det ikke nødvendigvis noen forskjell på 16 eller 6 etasjer. Å si ja til høyde er et forhandlingskort kommunen har. Høyt må bety at simple plater og boksete løsninger er uaktuelle. Alle høye hus må tilhøre de 5% som er av høy arkitektonisk verdi. I dag foregår det et race mellom enkelte utbyggere om å bygge så billig, kjipt og kjedelig som mulig uten å vekke oppsikt, og trenden må snus. Hvis vi risikerer å få byen bombardert av 15-etasjers kneippbrød, skal jeg skrive under på protestlisten. Høyhus har, bokstavelig talt, stor fallhøyde. Gar det galt, da går det så veldig galt.

Uansett antall etasjer, må vi ikke glemme hvilken etasje som er viktigst. Nemlig første.

ter8-scaled1000

Så galt kan det gå når antall etasjer er viktigere enn kvalitet på gateplan.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Strand(kant)promenaden

st100

Det finnes to typer boligområder i Tromsø: Strandkanten og de andre.

st01

Livet i de andre boligområdene, som Workinntoppen, blir ikke bedre når man får nye naboer. Ingen blir lei seg om resten av av feltet ikke bygges ut, etter man selv har flyttet inn. Bokvalitet handler om utsikt og nærhet til natur eller sentrum. Altså ting som allerede finnes. Et vanlig boligområde gir ingenting annet til nærmiljøet enn mer trafikk.

st111

Strandkanten er radikalt annerledes. Bydelen er som en maskin som vil fungerer når hele området er utbygget. Da vil området være til glede både for de som bor der og oss som kan ta det i bruk som alternativ til Strandveien som gangvei. Eller bruke de nye plassene og eventuelle kafeer. Eller oppleve sundet fra steder som før var utilgjengelige. Strandkanten har åpnet opp byen mot sundet der det før var stengt.

Strandkanten er ikke ferdig, men det mulig å gå fra den ene enden til den andre. Det er uten tvil den mest interessante gåturen i et boligområde Tromsø kan by på, fordi bydelen har en annen unik kvalitet. Området er preget av menneskelig skala.

st112

Istedetfor åpenhet i alle retninger, som er vanlig i et boligområde, er en tur gjennom bydelen en variert opplevelse som er tilpasset fotgjengerens lave hastighet. Fra sør begynner det med en smal passasje mellom boligblokkene.

st03

Det er kort vei fra det trange smuget til det åpne landskapsrommet.

st113

Gjennom nytt smug.

st04

Veien deler seg, og gir en fotgjenger to muligheter. Enten gå langs sundet.

st05

Eller gå i det store gårdsrommet som skjuler seg bak murveggen mot Strandkanten.

st06

Det som kjennetegner menneskelig skala er opplevelsen av at omgivelsene endrer seg etterhvert som man går.

st09

Den kurvede gangveien gir den opplevelsen.

st07

Snur man seg, vises det hvor tett bydelen er.

st10

Et siste farvel med den ferdige delen…

st11

…over til slik hele området så ut før utbyggingen. Her vil det etter planen bli et torg, forhåpentligvis med kafe. Bildet er tatt i midten av september, og viser hvor gode solforholdene er.

st101

Dette blir den siste, manglende biten, og vil utgjøre bydelens geografiske og sosiale sentrum. Jeg tror den vil bli populær hos både de som bor her og alle som går forbi. «Maskinen» Strandkanten vil begynne å fungere først når alt er bygd ut.

st12

Her er et av de store, åpne rommene som kanskje, muligens, en gang i fremtiden vil gjøres ferdig slik at det kan bli en attraktiv plass om sommeren.

st13

Detalj: solvegg i trappa.

st14

Etter åpenheten kommer tettheten.

st16

Muligheten til å oppleve at byen åpner seg opp litt etter litt er det som gjør byen menneskelig.

st17

st18

Overgangen fra Strandkanten til sentrums sørlige utvidelser er nærmest sømløs.

for

Til sammenlikning: slik var det før. Det var dette og ingenting mer. Byens surpomperati som klager over utbyggingen, bevegde seg neppe langs sundet før Strandkanten ble bygget (området bestod av industrielle fyllinger avstengt av gjerder) og de kommer neppe til å oppdage forvandlingen.

Det eneste som mangler i bydelen er areal til nærbutikk, som er en forutsetning for en bilfri tilværelse. Men man kan jo ikke få alt.

perspective02

Ill. Borealis Ark.

Dessverre er Strandkanten unikt. Her er et foreslått prosjekt på Kvaløysletta. Det vil kunne selges inn som «nærhet til naturen» selv om det bygges ned store naturområder. Boligene får god utsikt og spektakulær beliggenhet, men det vil være ulidelig kjedelig å gå eller sykle her. Det er over en time å gå til nærmeste butikk (og det vil ikke komme noen nærmere butikk) så alle må ha bil og bruke den mye. Ingen vil glede seg over at det bygges ei ny blokk ved siden av sin. Dette er den type prosjekt det skal bygges mest av fremover. Beboerne vil være fornøyd, men det gir ikke noe til byen utover flere leiligheter.

Et område som Strandkanten, derimot,  gjør Tromsø større og bedre å bo i for alle.

st114.jpg

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Klovnepresidenten

lis1.jpg

Jeg er i Lisboa så jeg har god tid til alt. Jeg har brukt timevis på å lese analyser om det amerikanske presidentvalget. Fra høyre til venstre. De første dagene etter valget ble det en besettelse.

I det øyeblikket jeg lukker dodøra strømmer tankene på. Dette er ei nøtt, og den må knekkes, men den lar seg ikke knekke så lett. Det er nytteløst å komme med en sammenhengende analyse. Det finnes ingen sammenheng. Bare løsrevne tråder. Trådene samlet seg til et slags nøste:

– Da jeg våknet opp til nyheten tenkte jeg fyy faaen. Og så OK, whatever.

– Trump rensket ut det republikanske partiet ved bruk av sarkasmer. Partiet var så råttent at det var alt som skulle til.

– Han vant fordi han fikk folk til å le.

– Forråtnelsen var kommet lengre hos republikanerne. Demokratene holdt fortsatt stand mot endring. Det ble deres ulykke. For det skulle blitt Sanders.

– En insider i psykiatrien fortalte meg at psykotiske pasienter kan si ting om overlegen som er treffende og drepende, og som alle kjenner igjen men ikke turde å si. Høres ut som en viss president elect.

– Trump endret mening om Obamacare etter å ha snakket med Obama. Den gode nyheten er at Trump er ydmyk nok til å skjønne at politikk ikke er hans felt. Den dårlige nyheten er at amerikanerne har valgt en president som ikke har politikk som sitt felt.

– Trump var vinneren som fikk de andre vinnerne til å se ut som tapere. Ikke rart taperne elsker ham.

– For å vinne i USA: 1 Alliér deg med sterke økonomiske interesser. 2 Snakk til de hvite.

– Clinton hadde 1 i boks. Det var ikke nok.

– En ikke-politiker som president er den mest politiske hendelsen på lenge.

– Det var like sannsynlig at en hvit person med lav utdannelse skulle stemme demokratisk som en latino skulle stemme republikansk. Det handler om identitet, ikke politikk.

– De hvite likte demokratene bedre da de hadde en svart presidentkandidat, til tross for sin rasisme. Dette forklares med at de hvite velgerne, også kvinnene, er mer sexistisk enn de er rasistisk.

– Hvis USA ikke var klar for en kvinnelig president, burde demokratene valgt en mannlig kandidat.

– Eventuelt kan det ha med politikk og personlighet å gjøre, ikke kjønn.

– Frankrike kan få sin første kvinnelige president. Men det skaper ikke like god stemning.

– Gi Trump Nobels Fredspris. Om noen trenger en oppmuntningspris, så er det han.

– Obama om hvorfor han fikk Nobels Fredspris: I honestly don’t know.

– Medieeliten har tatt ytringsfriheten fra flertallet. Media er preget av konsensus og liberal bias.

– Den økonomiske eliten har tatt pengene fra flertallet.

– Den politiske eliten har tatt den politiske innflytelsen fra flertallet, gjennom et innsnevret konsesus-demokrati hvor alle partier står for den samme politikken.

– Clinton støttes av alle tre.

– Jeg vet mange ikke liker ordet elite.

– Alle filmstjerner, popstjerner, journalister, forfattere og komikere, med svært få unntak mente Clinton ville bli den forandring Obama ikke var.

– Alternativt Clinton-slogan: The Change Obama Wasn’t.

– Etter 16 år i Det hvite hus skulle Clinton endelig representere forandring. Fra og med neste år.

– Change you can believe in. Starting… now!

– Filmstjerner med sikkerhetsnål for å markere sin motstand. Edgy. Tøft. Kontroversielt. Ooh, I’m scared.

– Popstjerner som gråter i sine limousiner. Det var en svart natt i Beverly Hills.

– Gruvearbeiderne i Pennsylvania føler ikke filmstjernenes smerte.

– Jeg ville ha stemt Clinton. Men jeg er i tvil.

– For å finne ut hva som er galt med Hillary Clinton må man følge høyreradikale nettsteder. Det er ikke å anbefale, for de har like stor troverdighet som Dagbladet.

– Hold deg unna media. Det er bedre å vite ingenting enn å tro på en løgn.

– Satirikeren Bill Maher har på seg en cap med påskriften «We’re still here.» Hvem? Den liberale medieeliten?

– Maher var min helt. Men den verden han forstod så godt, forsvant. Det er som om han fortsatt lever i før-tiden. Nå er kommentarfeltet hans mer spennende enn han selv er.

– Det har vært mannefall blant heltene mine. Et blodbad.

– De sa Trump var en klovn. De trodde de tok ham på kornet. Komikerne pekte på klovnen og sa: se på den røde nesa og de lange skoene, for en raring! HAHA!

– Klovnen lo sist og best.

– Å si at Trump vant på rasisme er den type hate speech han gikk til valg mot.

– Jeg er drittlei hat mot oss hvite menn uten universitetsgrad, fordekt som støtte til minoriteter.

– Men jeg tillater meg å være selvhatende når jeg selv vil.

– Hadde jeg vært amerikaner ville jeg, demografisk sett, hatt over 70% sjanse for å stemme Trump.

– Sosialisme var majoritetens kamp mot minoritetene. Arbeiderklassen mot borgerskapet. I dag er sosialisme en allianse mellom de priviligerte og de utsatte minoritetene, i kamp mot majoriteten. Man kan se dette som et sympatisk trekk: de sterkeste og mest priviligerte i samfunnet tar de mest utsatte undet sine vinger; vi har sett hvordan majoriteten kan oppføre seg mot minoriteter. Man kan være mer kynisk: de priviligerte klassene bruker utsatte minoriteter til å legitimere sine egne privilegier.

– Minoriteter: venstresidens menneskelige skjold mot folket. (Ble den for drøy?)

– Følgelig var Trump-taktikken å sparke både oppover og nedover.

– Det er lett å være for minoriteter. De er for få til å gjøre noen skade. Det krever mot å støtte majoriteten. Da kan noe komme til å stå på spill.

– Venstresiden hater den hvite arbeiderklassen fordi de er redd for dem. Med god grunn. Majoriteten vil ta sin hevn. Det er hva Trump er. Hevn, ikke en ny og bedre samfunnsordning.

– De som tror Trump er et gode i seg selv er like lettlurte som Clinton-supporterne.

– Fordelen med Trump er at han åpner opp det vi i dag vil kalle et mulighetsrom. Ingenting mer. Men det er spennende nok.

– Demokratene og deres «social justice»-bevegelse er mer intolerant, ekskluderende og hatefull enn Trump-retorikken.

– Social justice handler om etikette og gode manerer. Dette er den nye apolitiske venstresiden.

– Venstresiden feirer en etnisk gruppes synkende andel av befolkningen. Og de kaller Trump den nye Hitler?

– Demokratene falt for eget grep: de trodde politisk korrekthet var politisk.

– Forrige gang venstresiden snakket om folket var i 1994, da Erik Solheim sa at folket hadde vunnet EU-kampen.

– Michelle Obama som president? La oss se hvordan det går med en ikke-politiker som president før de velger en til. Michelle Obama sa: when they go low, we go high. Og ikke: when they go low, so do we. Å velge en kone til president må kunne sies å være lavere enn å velge en milliardær.

– Michelle Obama mangler de fleste kvalifikasjoner til å bli president. Sånn sett har hun mye til felles med the president elect.

– Trump synliggjorde venstresidens klasseforakt. Trumpfenomenet er «Mokkamannsaken» i giga-format.

– Det var en gang et kongehus. En ny narr dukket opp i hoffet. Den nye narren fikk alle til å le, for han gjorde narr av både kongen og hoffnarren. De eneste som ikke lo var kongen og hoffnarren. Hoffnarren gjorde hva han kunne for å beskytte kongen mot fornærmelsene. Det var nytteløst. Den nye narren ble så populær at han ble konge. Den gamle kongens siste ord som konge var dette: Det er folket som burde byttes ut, ikke meg.

– Bill Maher is still here.

– Når majoriteten føler en sterk identitet og stolthet som grenser til sjåvinisme, er det risikabelt. Men det er urimelig å nekte majoriteten sin identitet og stolthet. Dette er et dilemma.

– Man kan si at Trump gikk til valg mot senvirkningene av Reaganomics, nemlig ideen om at det som er bra for de rike er bra for alle.

– Ordspill: From The Ronald to The Donald.

Ronald_Reagan_televised_address_from_the_Oval_Office,_outlining_plan_for_Tax_Reduction_Legislation_July_1981.jpg

Step 1: Lower taxes. Step 3: Profits!

– Ronald Reagan var den forrige presidenten som skapte forandring.

– (Hvorfor har unge menn fra ((ytre)) høyre så mye kleim (hårgelé) i håret?)

– Hva var det som skjedde? Og hvordan kunne det skje? Eller: Vi vet ikke hva som skjedde. Vi vet ikke hvorfor det skjedde. Vi ananananalysereeeer til vi forstår. Anananananlyse.

– Det er et godt tegn når de smarteste ikke skjønner hva som har skjedd og hvorfor. Historien har vist at det er nettopp da man står foran store fremskritt. Dette kan, dog, være unntaket.

– Men hva om Clinton hadde vunnet? De politisk korrekte ville veltet seg i egenkjærlighet: «Man kan ikke vinne på en bølge av hat.» «Rasisme og kvinneforakt er ikke hva Amerika handler om.» «De demografiske endringene vil gjøre at republikanerne vil dø ut som parti. Dette var de hvites siste krampetrekning. Skål!»

– Den selvgode eliten som lever i sine retoriske speilsaler ville kunne fortsette som før; pudre parykkene sine med femisme og toleranse, beundre seg selv og sin godhet mens folk sulter ute på prærien. Ingen grunn til selvkritikk.

– Zizek: maktmaskineriet svikter.

– Det var 2% sjanse for at Trump ble president. Det er like mye som det er fett i svinekjøtt, når man skjærer bort fettranden.

– Hvor var analytikerne som i forkant av valget sa: dette er ikke et valg mellom en kompetent og erfaren kandidat og en narsissistisk milliardær. Nei, det er valget mellom å beholde dagens politiske system eller avskaffe det.

– Paralleller til Island?

– Hjernen min er i ferd med å bli en analysegenerator. En forbigående besettelse.

– Trump trollet seg til seier. Han blir den første troll president. Trolling er veldig i tiden. Trump is a troll on the roll. Fint at Norge kan bidre med noe til verdenskulturen.

– Det en en myte at troll ikke tåler solskinn. De har store skjeletter og trenger D-vitamin.

– Et troll er ikke en slem person som sier det han mener. Et troll er en person som sier hva som helst for å få en reaksjon. Det at nesten ingen skjønner det, er hele moroa med trolling.

– Nyheten om at det var en falsk nyhet at falske nyheter hjalp Trump å vinne er en falsk nyhet.

– Trump er en time out for demokratiet. De to partiene har fire år på seg til å komme tilbake med menneskelige kandidater (republikanerne) og finne en måte å kommunisere med majoriteten på (demokratene). Eller så vil partiene skjønne at populisme og lavhet er måten å vinne valget på. I så fall er vi vitne til en gradvis avvikling av den vestlige sivilisasjon.

– Noe måtte skje i USA. Nå har noe skjedd.

– De ekstreme nettstedene er ikke forankret i virkeligheten. Men de har noen gode poenger her og der. Tror du på alt de skriver, er du like dum som dem. Tar du dem ikke på alvor, er du dummere enn dem.

– USA er fortsatt et land befolket i hovedsak av hvite. Bor man i Washingotn DC eller i New York kan man få et annet inntrykk. Det er en feil selv de beste kan begå. Og begikk. Og resultatet må vi leve med.

– Clinton brukte fire ganger så mye penger som Trump på kampanjen.

– Komikere over hele USA var enige om hvor vanskelig det var å være morsom på Trumps bekostning.

– Klovnene ble utklovnet.

– Normale politikere tas på hva de gjør feil. Trump må tas på hva han gjør rett. Å hylle effektiviteten til Trumps simple virkemidler er den mest rammende kritikk av ham. Det er også her komikken oppstår.

– Komikerne var redd Trump skulle vinne. Trump viste aldri frykt.

– Vanskelig å være morsom når man er redd.

– Trump var ikke hinsides satire. Han var hinsides satirikerne.

– Clinton var sikker på å vinne, men fryktet tap. Trump var sikker på å vinne, men virket likegyldig til tap. Dette er to typer arroganse.

– Jeg klager ikke over livet mitt, men jeg føler jeg ikke er vellykket nok til å identifisere meg med demokratene. Jeg er ikke filmstjerne. Jeg har ikke engang et talk show. Jeg er en taper.

– Fernando Pessoa: Drømmene er Djevelen. Meg: Drømmene er Change I Can Believe In.

– Etter eget ønske kommer Donald Trump til å tjene $ 1.00 i året i sin nye jobb. Han er president på dugnad.

– Vi lever i en interessant tid.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Satiren er død. Lenge leve satiren.

Jon-Stewart-9.jpg

Jeg er en satire-junkie. Fra jeg oppdaget The Simpsons til The Daily Show with Jon Stewart sine velmaktsdager, til i dag med uendelig tilgang gjennom Youtube.

Jeg oppdaget Jon Stewart i 2006, da NRK2 sendte showet hans. De første årene var George W. Bush president, og tilgangen til satirisk materiale fra presidenten var endeløs. Fenomener på den ytre høyre fløy i USA var også morsomme å gjøre narr av. Tea Party-bevegelsen, kreasjonister, antihomobevegelser og Fox News. De var dumme, og vi var smarte. The Daily Show hadde alle ingrediensene som kjennetegner god satire:

– Satire vet bedre enn de som har makt, men har aldri makt selv.

– En god satiriker inkluderer seerne inn i et «vi» som vet bedre enn de som bestemmer. Satirikeren, og dermed vi, vet også bedre enn folk flest. Det er en god følelse.

– Satire formidler ikke nyheter, men gir en ny og uventet komisk og drepende vinkling på nyheter som allerede er kjent.

Da NRK sluttet å vise showet, kunne jeg fortsatt se det på internett. Å tilbringe fredagskvelden med Jon Stewart og noen øl var nesten bedre enn selskap. Her var min drømmekamerat som fikk meg til å føle meg kulere og smartere enn jeg egentlig er. Jeg og Jon. For et team!

I god tid før Donald J. Trump sine politiske ambisjoner ble tatt på alvor, trakk Stewart seg fra showet, og jobben gikk til den sørafrikanske stand up-komikeren Trevor Noah. Ikke en ondt ord om Noah, som er en fantastisk stand up-komiker. Men han er ikke Jon Stewart. Og dessuten var programmet ikke lengre tilgjengelig i Norge annet enn gjennom TV-kanaler jeg ikke hadde. Da jeg endelig fikk se The Daily Show med Trevor Noah for noen måneder siden, var det klart at showet hadde fått svakere satirisk puls. De hadde dedikert hele programmet til Trump. Showet har alltid hatt en politisk slagside, men satire må være morsomt for å slippe unna med partiskhet. Angrepene på Trump var humørløs propaganda. De gjentok velkjente og allerede hysteriske nyheter om Trump. Å gi en uventet og drepende vinkling på kjente Trump-nyheter er nær umulig. Trump er allerede komisk. Trump er beyond satire. Dette er riktignok bare en del av problemet.

Høyresiden har alltid levert råstoff for satire gjennom sine mange former for vanvidd, og dette har holdt satirikere på venstresiden gående. Men venstresiden har også sine vanvittige sider, spesielt politisk korrekthet i form av feminisme, antirasisme, islamapologetisme og forakt for hvite arbeiderklasse-menn. Dette har Daily Show vanligvis unngått å gjøre narr av. For å dekke mitt behov for satire mot venstresidens vanvidd har jeg måtte ty til andre kilder. Christopher Hitchens, ikke en satiriker, men en debattant på venstresiden som gikk til krig mot det han mente var galt med venstresiden. Bill Maher og Kjetil Rolness tilhører samme kategori. Men jeg trenger stadig sterkere stoffer. Det kom til et punkt da venstrevridd satire på bekostning av venstresiden ikke lenger var nok. Finnes det satire på høyresiden? Tradisjonell visdom sier nei. Det er til og med blitt hevdet at høyrevridde hjerner mangler den mentale kapasiteten til å forstå eller skape humor.

Vår tids Jon Stewart heter Milo Yiannopoulos, den britiske, homofile, halvt jødiske elskeren av svart pikk som blir beskylt for å være en homofob, antisemittisk rasist. Mens Trevor Noah har noe avleggs med seg, der han sitter i dress bak et skrivebord av eik på et reklamefinansiert TV-show som skal gjøre narr av verdens galskap, er Yiannopoulos mer i tiden, som et viralt fenomen. Selv om han riktignok er knyttet til Fox News’ hippe avdeling Breitbart.com. Yiannopoulos er selvsagt Trump-fan.

Yiannopoulos har bevist at satire ikke bare kan komme fra høyre, men fra ytre høyre, den såkalte alternative right. Han er en bølle som krenker de lettkrenkede og provoserer de selvhøytidelige. Hans «feminisme er kreft»-turne har som formål å møte opp på universiteter, og så se hva som skjer. Det er kontroversielt, bråkete og uanstendig. Han ble sparket ut av Twitter, noe som gir ham et skinn av ektehet og subversivitet. Underholdningsverdien er altså høy.

Yiannopoulos er hva Jon Stewart en gang var:

–Han er smartere enn de som har makt, nemlig den politisk korrekte eliten representert ved Trevor Noah og mediene.

– Hans setter en drepende spin på det som allerede er velkjent.

– Han inkluderer meg i sitt «vi» som synes fryktkulturen knyttet til politisk korrekthet er både skremmende og stupid.

– Han har fantastisk hår.

Og som bonus: det er noe ulovlig over den politiske kulturen han representerer. Rasistiske vitser på internett er en forbuden, men søt frukt. Humor er som erotikk; ulovlighet pirrer. Anstedighet dreper lyst.

For meg var komikkens migrasjon mot høyre et endetidstegn for venstresiden. Venstresiden er grepet av en snerpete, moralistisk og selvhøytidelig politisk kultur. Mens høyresiden er fri til å tenke nytt, radikalt og frekt. Altså alt som kjennetegner humor.

Så vant altså Donald Trump presidentvalget. Dette kom som er overraskelse på alle, spesielt satirikerne. Satirikere i Norge og USA tilhører samme sosiale stamme. De ligger generelt lengre til venstre enn befolkningen forøvrig. De ligger generelt over i utdannelse. Ikke bare er dette en gruppe som utøver betydelig makt gjennom media. De har nå avslørt seg som clueless som ikke forstod omfanget av og årsaken til Trumps appell. De som skulle få oss til å føle oss smartere, var i virkeligheten dumme. Satirikere som har makt og som ikke skjønner samfunnet rundt seg er ikke satirikere. De er en del av maktapparatet. De er like morsomme som kongelige satirikere som sitter på Versailles og skriver spydige kakeoppskrifter til de revolusjonære bøndene, hellig overbevist som de er om at de fleste vil forstå hvorfor monarkiet er til beste for alle. Revolusjonen kom som et sjokk.

Den gode nyheten for satirikere på venstresiden er at Donald Trump skal bli president. Det betyr at makta nå vil representeres av en blondbleket totalleverandør av satiriske muligheter. En Donald Trump som oppfører seg som seg selv, full av frekkheter, fornærmelser og skandaler er umulig å gjøre narr av. Men når Trump skal oppføre seg statsmannsaktig blir han den perfekte målskiven for latter: pompøs, selvhøytidelig, hårsår og mektig. Den intellektuelle, venstrevridde eliten som skaper satire står foran en ny gullalder. De får endelig være de smarte, avmektige som vet bedre enn elefanten som tramper rundt i den glassbutikken som er den internasjonale toppolitiske scenen. Og det er et «vi» jeg vil tilhøre.

Om man liker det eller ikke; Milo Yiannopoulos og hans like befinner seg på rett side av historien. Men på feil side av satiren. Milo vil bli langt mindre morsom nå som han har fått rett. Og kanskje Trevor Noah endelig vil bli behøvd.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Tromsøsyken – finnes den?

993439_10151700231526890_1636138169_n

Tromsø innehar kanskje to norgesrekorder. Hvilken annen by i sammenliknbar størrelse har hatt større investeringsvilje i sentrum de siste femten årene? Og hvilken by har til slutt hatt mindre faktisk byggevirksomhet?

Bortsett fra The Edge og Kystens Hus, som begge hadde en kronglete og forsinket fødsel, har følgende større prosjekter blitt lagt på is eller utsatt: Aker Solutions-bygget (lave oljepriser), Buchardt-hotellet (rot og konflikter), Nordområdemuseet (rot og konflikter), Kjøpesenter i Mackkvartalet (konflikter), Meierikvartalet (konflikter), Strandgatekvartalet (konflikter), Prostneset terminal (konflikter) og Vervet bydel (konflikter). Sentrum har gått glipp av milliardsummer i investeringer. I perioden 2000-2010 var det større byggeaktivitet i Alta, Hammerfest og Narvik enn i Tromsø, som i samme periode vokste på seg en hel Hammerfest-befolkning.

Hvis det er «noe sykt» over Tromsø, er det vanskelig å stille diagnosen. Hvert prosjekt har sin unike historie. Strandgatekvartalet, for eksempel, står fortsatt som et åpent hull. De var foreslått å bygge butikker og kontorer i bakgården, og åpne opp kvartalet. Planene utløste berettiget misnøye hos naboene, blant annet fordi prosjektet ville gjøre det vanskeligere for dem å utvikle eiendommene sine. Noen av naboene satte i gang en protestaksjon, som spilte på at Strandgatekvartalet ville «rasere» området. I Tromsø kan man få gehør hos mange mennesker hvis man sidestiller utbygging med rasering. Når utbyggere ikke klarte å unngå eller løse nabokonfliktene, ble prosjektet skrinlagt.

Mack står som en stor, mørk vegg i enden av Strandgata. men kunne vært et kjøpesenter i dag. For utbyggerne var parkering i underetasjen en forutsetning for å bygge kjøpesenter. Kommunens nei til parkering i senteret medvirket til at prosjektet ble skrinlagt. Kommunen skal utvide sitt underjordiske parkeringsanlegg mot sør, og ønsket ikke privat konkurranse.

Vervet, som ble lansert samtidig som Barcode i Oslo, er fortsatt på planleggingsstadiet. Utbygger tok ikke vernespørsmålet i forhold til Skansen med i planene, noe som er en årsak til prosjektets ørkenvandring. Buchardthotellet sank inn i en farse, og er siden blitt værende der. Alle prosjekter har unike historier. Konflikter ser likevel ut til å være en fellesnevner. Ugjennomtenkte prosjekter, en annen. Men jeg overlater til noen andre å stille en mer presis diagnose, eventuelt friskmelding.

Dagens sentrum er et produkt av mange års «time out» i sentrum. Jekta åpnet før noen rakk å bygge nye butikklokaler i sentrum, og dagens handelsmønster ble etablert. Hvordan kan fremtiden bli? For første gang i sin historie er sentrum ikke enerådene, men skal fylle en nisje: nummer to på handel, men fortsatt nummer en på overnatting, kultur og uteliv. Og kanskje skal sentrum i seg selv deles opp i soner med sine nisjer som kan rendyrkes. Nordbyen som stedet for de uavhengige gründere, for kafeer, butikker og kulturaktiviteter preget av kreativitet og små budsjetter. Storgata forblir sentrums hovedgate som knytter sentrum sammen. Byens nye tyngdepunkt, derimot, er Sørbyen.

Musikkens-hus-i-Tromsø-4_web.jpg

NOSO sitt nye konserthus i Mack-kvartalet. (Illustrasjon: ATPA)

Sørbyen er det området i sentrum hvor det er plass til større utbygginger, og det er her de store planene finnes. Størst er Mackkvartalet. Her vil NOSO sitt nye konserthus, Musikkonservatoriet og ikke minst Tromsø Museum få sitt nye hjem. Mack blir mer spennende enn de opprinnelige kjøpesenterplanene. Mack utgjør likevel bare en del av Sørbyens potensial. Kvartalet hvor Eurospar holder til skal bygges ut og moderniseres. Helt nord i Strandgata ligger det gamle posthuset, hvor planene allerede er klar for oppgradering. Byggingen av den nye terminalen på Prostneset er igangsatt, og The Edge har allerede satt et preg på området. Kanskje Strandgatekvartalet vekkes fra dvalen? Praktisk talt alle nye store byggeprosjekter kommer i Sørbyen, og det vil merkes. Sørbyen vil bli den delen av sentrum med mest aktivitet året rundt. Alle sentrumsfunksjoner vil være sterkt til stede innefor et lite område: handel, overnatting, uteliv, kultur, kontorer og samferdsel. Fremtiden er i Sørbyen, og hele sentrum vil tjene på det.

En annen utfordring for sentrum er den sprikende standarden på gater, plasser, og byrom som varierer fra svært god til elendig. Sørbyen er et eksempel på hvor skrikende behovet er. Utenfor Kafe Risø er fortauet i oppløsning og steinene ligger strødd, praktisk talt vegg i vegg med Richard Withs plass, som er blitt et vakkert byrom. Det handler ikke bare om estetikk, det handler også om tilgjengelighet; sentrum ekskluderer de med redusert mobilitet.

b01

Mangelen på oppvarmede fortau, mangelen på snerydding der det ikke er varmekabler og gårdeiere som ikke skrur på fortausvarmen for å spare penger, er tegn på et sentrum som ikke tar kundene og konkurransen på alvor. Det finnes en ukultur hos kommunen, gårdeiere og næringsdrivende som jeg tror er unik i Tromsø, og som sammen er med på å gi et ellers flott sentrum sine mange skjønnhetsflekker. Det planlegges opprustning av gatene i stor stil i nær fremtid. Oppgraderingen må være gjennomgående og det må vedlikeholdes. Fortauene ved Smart Hotell i Grønnegata har allerede fått mose i de dekorative furene, etter bare et par år. Burde de høytryksspyles av og til? Noen prydtrær blir stelt godt med, andre ikke. Påkostede oppgraderinger som ikke driftes gir et trist inntrykk.

Tromsø trenger å få i gang store investeringer i sentrum, spesielt nye butikklokaler. Jeg gleder meg uansett til fremtiden, selv om den er noe forsinket. Men jeg er overbevisst om at Tromsø er på vei til å bli en større og bedre by og at sentrum finner sin nye rolle.

13716115_10153568666006890_73875210312865164_n.jpg

Kystens Hus er et eksempel på at byen tjener på utbygging, også når utseende er kontroversielt. Parkeringsplassene ved Domus er blitt til en utvidelse av Stortorget, og et fantastisk nytt byrom. 

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

Forslag til forskrifter

lanes4

På Strandveien skal det bygges boliger og supermarked. Det ser ut til at prosjektet holder seg innenfor regler og bestemmelser.

Butikkarealet overstiger ikke 3000 kvm, og er dermed i tråd med kjøpesenterloven.

Alle balkonger i nærheten av veien er innglasset. Dermed er støv og støykravene innfridd.

Disse reglene strider mot målet om tette og bymessige boligområder med høy livskvalitet.

Ulempen med kjøpesenterloven er at den hindrer bymessig utvikling. Det blir ikke by av at det finnes én stor butikk i nabolaget. Støv og støyregler for balkonger betyr at beboerne ikke får lov av fylkeskommunen å nyte kveldssola. I tillegg pålegges blokkene å ha døde fasader mot gata.

Likevel ser området ganske bymessig ut, men det finnes stort forbedringspotensiale. Spesielt for butikkdelen.

Her er forslag til nye byvennlige regler for bygging av næringsareal i tette boligområder. Som ville ramme disse planene på Strandveien hard.

Sørvendtloven: Inngangspartiet til næringsareal skal være sørvendt.

inngang

 

Byromloven: Det skal finnes byrom i tilknytning til næringsarealer. For eksempel et torg med benker og gress og liknende.

lanes3-1

 

Parkeringsloven: Det skal ikke være betydelig overflateparkering foran butikken.

park

 

Fotgjengerloven: Det skal planlegges for fotgjengerne først. Bilene får adgang på fotgjengernes premisser. Fortauer og gangveier skal ikke følge traseer som oppleves som omveier, slik at man fristes til å ta snarveier over parkeringsplasser eller andre bil-arealer.

omvei2

 

Supermarkedloven: Supermarkeder i tette byområder skal ikke henvende seg til kjørende kunder som handler en gang i uken. Vi som ikke har bil handler tre ganger om dagen, og det blir slitsomt å gå i megabutikker tre ganger daglig. Et supermarked på 3000 kvm bruker dessuten opp tillatt forretningsareal, slik at annen næring, som frisør eller kafe, blir forbudt etter kjøpesenterloven.

maxxx

 

Glansbildeloven: Arkitektenes tegninger bør ikke ha urealistiske solvinkler eller skygger. Slik at det ser ut som det skal bygges på en sørvendt tomt i Valencia og ikke en nordvendt tomt i Tromsø.

SKYGGE

Illustrasjoner: AT Plan & arkitektur, freidig modifisert.

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

Veiens fotfolk: krev revolusjon!

vei2

Det jeg ser på dette bildet er ikke først og fremst ei bygate uten fortau. Men en tofelts vei med trefelts trafikk. Bilene trenger to felt, en nord og en sørgående. De myke traffikantene trenger minst ett felt. Men det er bare to felter å dele. Begge feltene går til bilene. Mens fotgjengerne må gå i gjørma utenfor asfalten. I dette tilfelle er dette litt vanskelig, siden gjørmestripa for de myke traffikantene også brukes som snedeponi.

Hvorfor har ikke de myke traffikantene ett felt, og så får bilene det andre på deling der hvor det ikke finnes fortau? Eller for den saks skyld, hvorfor ble ikke veien brukt til snedeponi, så måtte bilistene gjøre det beste ut av situasjonen?

Disse spørsmålene er så dumme at de ikke trenger å besvares. Derfor bør de stilles. Hvorfor skal manglende veikapasitet gå utover fotgjengerne og ikke bilistene? Eller stilt på en annen måte:

I et trafikkbilde hvor myke og harde traffikanter kjemper om plassen, får det mennesket som velger den mest forurensende, samfunsøkonomisk dyre, potensielt dødelige og tretti ganger mer plasskrevende traffikanten forrang foran de andre.

Veien er et klassesamfunn hvor alle kjenner sin plass, og de lave ikke gjør opprør. Fotfolkets lave verdi er anerkjent og respektert av fotfolket selv. I gamle dager var det slik at man kjente storfolk på kjøretøyet. Ikke hvilket kjøretøy, men at de hadde kjøretøy. Mennesker i vogn og bil har historisk sett vært viktigere enn fotfolket. På engelsk betyr pedestrian både fotgjenger og simpel eller udannet. De fattige gikk, de rike ble kjørt. Føydalsamfunnet lever videre på veien: enten repsekterer du din lave klasse. Hvis ikke kan du bli drept.

Det spesielle med veiens klassesamfunn er at mennesker kan skifte klasse opp til flere ganger om dagen. Og inntar en holdning alt etter som: bilist klokken fem – konge av veien med rett til å komme seg frem. Fotgjenger klokken sju – skrapende og unnskyldende for sin plagsomme eksistens og med plikt til å passe seg.

Det er i samfunnets interesse at folk så ofte som mulig velger livet som veiens underklasse. Og at folk velger bort livet som konge på veien.

vei3

Hvis man vil at flere skal gå og sykle, må rangordningen i trafikken endres i de gater og kryss der myke og harde traffikanter møtes. Mye av dette handler om hvordan politikerne prioriterer penger og hvordan løsninger blir utformet.

Men også veiens underklasse, de myke traffikantene, må endre mentalitet. De må ikke lenger finne seg i å være annenrangs. De må protestere og gjøre revolusjon! Ikke gå i veikanten. Gå midt i veien! Krev din rett!

I byer som er kjent for å være sykkelbyer, har de plassert syklister og gående på topp i hierarikiet. Og gjort bilene til annenrangs borgere. Endringen i hierarkiet betyr svært mye for hva folk velger.

I mellomtiden bør det lages billige nødløsninger for Strandveien og andre steder.

vei1

En trafikkalt rasjonell løsning ville være å dele Strandveien i to på de to strekninger som mangler fortau, til fortauet endelig er klart. Ett kjørefelt til bilene, ett til syklister og gående.

vei5

Det er tilnærmet umulig å gå til fotgjengerovergangen uten å gå midt i veien. Alternativet er å krysse diagonalt. Dette er forvirrende og usikkert for alle. At denne type slendrianfære kan utføres av lønnede mennesker forteller noe om kulturen hos veimyndighetene og politikerne. At folk finner seg i det, sier noe om hvor lave forventningene er. 

emperor-alexander-ii-proclaiming-the-emancipation-reform-of-1861-1880-colour-litho-aleksei-danilovich-kivshenko

Storfolk kom kjørende. Fotfolket bøyer seg for de hjulfraktede. Slik var det under Tsar Alexander II. Og slik er det i dag. 

Publisert i Uncategorized | 3 kommentarer