Forslag til forskrifter

lanes4

På Strandveien skal det bygges boliger og supermarked. Det ser ut til at prosjektet holder seg innenfor regler og bestemmelser.

Butikkarealet overstiger ikke 3000 kvm, og er dermed i tråd med kjøpesenterloven.

Alle balkonger i nærheten av veien er innglasset. Dermed er støv og støykravene innfridd.

Disse reglene strider mot målet om tette og bymessige boligområder med høy livskvalitet.

Ulempen med kjøpesenterloven er at den hindrer bymessig utvikling. Det blir ikke by av at det finnes én stor butikk i nabolaget. Støv og støyregler for balkonger betyr at beboerne ikke får lov av fylkeskommunen å nyte kveldssola. I tillegg pålegges blokkene å ha døde fasader mot gata.

Likevel ser området ganske bymessig ut, men det finnes stort forbedringspotensiale. Spesielt for butikkdelen.

Her er forslag til nye byvennlige regler for bygging av næringsareal i tette boligområder. Som ville ramme disse planene på Strandveien hard.

Sørvendtloven: Inngangspartiet til næringsareal skal være sørvendt.

inngang

 

Byromloven: Det skal finnes byrom i tilknytning til næringsarealer. For eksempel et torg med benker og gress og liknende.

lanes3-1

 

Parkeringsloven: Det skal ikke være betydelig overflateparkering foran butikken.

park

 

Fotgjengerloven: Det skal planlegges for fotgjengerne først. Bilene får adgang på fotgjengernes premisser. Fortauer og gangveier skal ikke følge traseer som oppleves som omveier, slik at man fristes til å ta snarveier over parkeringsplasser eller andre bil-arealer.

omvei2

 

Supermarkedloven: Supermarkeder i tette byområder skal ikke henvende seg til kjørende kunder som handler en gang i uken. Vi som ikke har bil handler tre ganger om dagen, og det blir slitsomt å gå i megabutikker tre ganger daglig. Et supermarked på 3000 kvm bruker dessuten opp tillatt forretningsareal, slik at annen næring, som frisør eller kafe, blir forbudt etter kjøpesenterloven.

maxxx

 

Glansbildeloven: Arkitektenes tegninger bør ikke ha urealistiske solvinkler eller skygger. Slik at det ser ut som det skal bygges på en sørvendt tomt i Valencia og ikke en nordvendt tomt i Tromsø.

SKYGGE

Illustrasjoner: AT Plan & arkitektur, freidig modifisert.

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

Veiens fotfolk: krev revolusjon!

vei2

Det jeg ser på dette bildet er ikke først og fremst ei bygate uten fortau. Men en tofelts vei med trefelts trafikk. Bilene trenger to felt, en nord og en sørgående. De myke traffikantene trenger minst ett felt. Men det er bare to felter å dele. Begge feltene går til bilene. Mens fotgjengerne må gå i gjørma utenfor asfalten. I dette tilfelle er dette litt vanskelig, siden gjørmestripa for de myke traffikantene også brukes som snedeponi.

Hvorfor har ikke de myke traffikantene ett felt, og så får bilene det andre på deling der hvor det ikke finnes fortau? Eller for den saks skyld, hvorfor ble ikke veien brukt til snedeponi, så måtte bilistene gjøre det beste ut av situasjonen?

Disse spørsmålene er så dumme at de ikke trenger å besvares. Derfor bør de stilles. Hvorfor skal manglende veikapasitet gå utover fotgjengerne og ikke bilistene? Eller stilt på en annen måte:

I et trafikkbilde hvor myke og harde traffikanter kjemper om plassen, får det mennesket som velger den mest forurensende, samfunsøkonomisk dyre, potensielt dødelige og tretti ganger mer plasskrevende traffikanten forrang foran de andre.

Veien er et klassesamfunn hvor alle kjenner sin plass, og de lave ikke gjør opprør. Fotfolkets lave verdi er anerkjent og respektert av fotfolket selv. I gamle dager var det slik at man kjente storfolk på kjøretøyet. Ikke hvilket kjøretøy, men at de hadde kjøretøy. Mennesker i vogn og bil har historisk sett vært viktigere enn fotfolket. På engelsk betyr pedestrian både fotgjenger og simpel eller udannet. De fattige gikk, de rike ble kjørt. Føydalsamfunnet lever videre på veien: enten repsekterer du din lave klasse. Hvis ikke kan du bli drept.

Det spesielle med veiens klassesamfunn er at mennesker kan skifte klasse opp til flere ganger om dagen. Og inntar en holdning alt etter som: bilist klokken fem – konge av veien med rett til å komme seg frem. Fotgjenger klokken sju – skrapende og unnskyldende for sin plagsomme eksistens og med plikt til å passe seg.

Det er i samfunnets interesse at folk så ofte som mulig velger livet som veiens underklasse. Og at folk velger bort livet som konge på veien.

vei3

Hvis man vil at flere skal gå og sykle, må rangordningen i trafikken endres i de gater og kryss der myke og harde traffikanter møtes. Mye av dette handler om hvordan politikerne prioriterer penger og hvordan løsninger blir utformet.

Men også veiens underklasse, de myke traffikantene, må endre mentalitet. De må ikke lenger finne seg i å være annenrangs. De må protestere og gjøre revolusjon! Ikke gå i veikanten. Gå midt i veien! Krev din rett!

I byer som er kjent for å være sykkelbyer, har de plassert syklister og gående på topp i hierarikiet. Og gjort bilene til annenrangs borgere. Endringen i hierarkiet betyr svært mye for hva folk velger.

I mellomtiden bør det lages billige nødløsninger for Strandveien og andre steder.

vei1

En trafikkalt rasjonell løsning ville være å dele Strandveien i to på de to strekninger som mangler fortau, til fortauet endelig er klart. Ett kjørefelt til bilene, ett til syklister og gående.

vei5

Det er tilnærmet umulig å gå til fotgjengerovergangen uten å gå midt i veien. Alternativet er å krysse diagonalt. Dette er forvirrende og usikkert for alle. At denne type slendrianfære kan utføres av lønnede mennesker forteller noe om kulturen hos veimyndighetene og politikerne. At folk finner seg i det, sier noe om hvor lave forventningene er. 

emperor-alexander-ii-proclaiming-the-emancipation-reform-of-1861-1880-colour-litho-aleksei-danilovich-kivshenko

Storfolk kom kjørende. Fotfolket bøyer seg for de hjulfraktede. Slik var det under Tsar Alexander II. Og slik er det i dag. 

Publisert i Uncategorized | 3 kommentarer

Byvandring i Nordbyen

er

Erling Steenstrup.

26. november viste Tromsø seg fra sin verste side. Det regnet, det var glatt, det var vind og det var mørkt. Tromsø kommune benyttet anledningen til å arrangere en byvandring i Nordbyen i forbindelse Områderegulering Nordbyen. Området har et stort utviklingpotensiale, og planen skal styre utviklingen i ønsket retning.

Jeg og Erling Steenstrup snakket til de oppmøtte om henholdsvis fortid og fremtid.

kartnord

Vandringen gikk langs flere poster, og begynte i områdets avgrensing mot nord.

Grensen er neppe tilfeldig valgt. Mot nord ligger Stakkevollveien hvor private byggeplaner og kommunale planer endres om hverandre uten helt å treffe hverandre med påfølgende forvirring og forsinkelser for alle involverte.

Fra Agnforsyninga og sørover, derimot, er timingen god. Kommunen er i gang med Områdeplanen som forhåpentligvis vil resultere i en byplan som vil være på plass før grunneierne tegner store prosjekter.

skriver

Et stykke lengre sør ligger «byporten». Dette er punktet som tradisjonelt markerer begynnelsen på Tromsø sentrum. Hvis jeg svarer telefonen mens jeg står på sørsiden av Skriverplassen, vil jeg si at jeg er «i byen». Står jeg nord for Skriveplassen vil jeg si at jeg er «i Bukta». Her burde man koste på seg bebyggelse som markerer sentrums begynnelse.

Dette er også et landskap av første rang. Mot vest ligger Skriverplassen, mot øst sundet og fastlandet. Her møtes byrommet og landskapsrommet på en spektakulært måte som er karakteristisk for Tromsø. Plassen nedenfor rundkjøringa kan bli et fantastisk byrom.

fjære

Dette er symptomatisk for Tromsøs utvikling. Hovedtyngden av byens vekst de siste tretti årene har funnet sted andre steder enn i senrum. Breivika har blitt omdannet fra høyfjells-klima til byområde og Langnes fra forblåst slette til handelspark. Her, på kaikanten, ligger byens beste tomter. Ved sundet, nær byen, skjermet for trafikk. Og likevel er denne enkle utfyllinga i ferd med å gå tilbake til naturen. Dette er nesten ei naturfjære. I Tromsø har vi kultur for å bo langt fra sundet. Fjæresonen er for industri, forfall eller avfall. Bo skal man gjøre i høyden. Når menneskene etterhvert kommer til å bosette seg langs kysten i Tromsø, vil mye nesten ubebygd mark stå til disposisjon. Dette er byens sentrumsnære arealreserve.

wallp

Dette hjørnet er det første på turen som ikke trenger å omdannes. Det er første byggetrinn mot fremtiden. Dette bygget ble til og med omtalt i trendbibelen Monocle. Eller var det Wallpaper?

piknic

Jeg husker et bilde fra gamle dager hvor en familie satt i dette krysset i sola og nøt en piknik for omtrent hundre år siden. Det var idyllisk da. Med byveksten vil noen byrom miste sine kvaliteter. Å lage en god by handler ikke om å forhindre enhver forringelse av alle byrom. Men å bestemme seg hvilke byrom som kan skyggelegges og hvilke byrom som skal bevares.

torgii.jpg

Dette er Torghuken 2. Plassen er nesten identisk med Toghuken 1. Enda et eksempel på at en av byens  beste plasser er omgitt av forfall og piggtråd.

kryss

Nansen plass utgjør et byrom som aldri helt ble ferdig. Det har visse paralleller med Danmarksplass i Bergen. Det var store planer for Bergens byutvidelse, men planene ble ikke fullført før ettekrigstidens trend gjorde byrom og gater umoderne og drabantbyer ble det nye idealet. Tromsø klarte nesten å etablere et torg nummer to mot nord på Nansenplass («Nytorget») men dette er så langt vi kom før tiden var ute. Både Danmarksplass og Nansenplass fikk sin skjebne beseglet av privatbilismen. Begge har blitt store veikryss som forsyner sentrum med trafikk. Utviklingen av Nansenplass bør fortsatte der vi slapp. Dette er et knutepunkt for byen, og bør bli et eget tyngdepunkt, et sentrum for Nordbyen.

v120.jpg

Tromsø Skibsverft sitt område har sin egen reguleringsplan som faller utenfor Områdeplanen. Utviklingen på verftet er likevel avgjørende for området rundt. Det som er spesielt med Skibsverftstomta er at reguleringsplanen forutsetter at all bygningsmasse som har dirkete kopling til industrivirksomheten skal rives. Uten at den historiske verdien av bygningene og miljøet de utgjør er vurdert av noen offentlige instanser. Fylkeskommunen og Riksantikvaren har bejublet historiesaneringen. De vil bli kvitt mannskiten.

Industriområdet som strekker seg fra Verftet og nordover langs sundet er Tromsøs svar på Akerselva. Eller vårt rustbelte. Industrien skal flyttes lengre ut av byen. Det tre kilometer lange, gamle industriområdet vil bli rent og pent, i tråd med moderne økonomisk logikk. Likevel kan det virke som om minnet om industrien er mindre verdt enn bølgeblikket på Radisson Blu (som faktisk er vernet).

torg

Interessen for hva slags uterom som har så godt mikroklima at de bør utvikles er like liten som interessen er stor for å stoppe høyhus som kan kaste skygger på uterom man likevel ikke anerkjenner eksistensen av. Som for eksempel «Skansen Torg». En bydel må ha et byrom. Og Skansen Torg har alt. Lun solvegg med lav bebyggelse i forkant. Et lunt hjørne mot vinden og Skansens lille festnings-park i forkant. Plassen fortjener en skikkelig oppgradering. Benker og trær. Og noen næringslokaler.

skansen

Skansen er byens glemte historie. Jeg har besøkt skoleklasser og snakket om byhistorie, men ingen vet hva slags sted dette er. Ingen har engang kjent det igjen når de får se bilder av det. Ingen kan gjette hva det ble brukt til. De ler når jeg sier det er en borg som ble bygget for beskytte Norge. Den ser jo ikke ut til å kunne beskytte oss i en sneballkrig engang!

Og her ligger spennet i Områdereguleringen. Den omfatter byens historie, som trenger en langt bedre formidling og synliggjøring enn i dag. Og byens fremtid, som krever en langsiktig, ambisiøs og, unnskyld at jeg sier det, robust plan.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Hold øye med veien

20160130-155113-0.jpg

Byråd for byutvikling, Ragni Løkholm Ramberg, har oppfordret befolkningen til å komme med tilbakemeldinger om Bjørn Eiendom as sitt prosjekt på Stakkevollveien.

Så lenge planen ikke legges ut til offentlig ettersyn, har slike innspill lite for seg.

Før vi kommer så langt, må politikerne bestemme om planene legges ut eller ikke. For å kunne ta stilling, må politikerne vite hva de sier ja til hvis de sier nei til å legge ut planene. Kommunen og utbygger gir forskjellige svar på dette.

Kommunens administrasjon hevder et nei til Bjørn Eiendom sitt forslag er et ja til et bedre forslag som er mer i samsvar med den øvrige utviklingen i området. Utbyggingsforslaget er i strid med dagens kommunedelplan når det gjelder antall boliger og i strid med den planlagte nye kommunedelplanen når det gjelder bebyggelsesstruktur. Nei til byggeforslaget betyr blanke ark.

Utbyggerne, derimot, antyder at et nei til deres byggeforslag er et ja til fortsatt havn på Bjørnstrand de neste ti årene, kanskje for alltid. Eiendommen har i dag mange gode leietagere med tiårskontrakter som snart utløper. Spørsmålet grunneierne må ta stilling til er om de skal fornye kontraktene, og dermed la Bjørnstrand forbli industrihavn. Eller om området skal omdannes. Bjørnstrand fikk nei til å bygge boliger i 1998, blant annet fordi man ikke ønsket et boligområde midt i et industriområde. I dag er saken motsatt; vi kan få et industriområde midt i et boligområde. For grunneier er begge alternativer god forretning. For byen er boliger å foretrekke. Et nei til planen kan i verste fall være spikeren i kista for nye Stakkevollveien.

Administrasjonen ser ikke ut til å være bekymret for faren for skrinlegging av boligplanene. Kanskje gjør de rett i det, for alt jeg vet. Men kommunens og utbyggerens versjoner er såpass forskjellig at man må velge hvem man skal sette lit til.

For at politikerne skal kunne ta et godt valg, må de altså vite hva de sier ja til hvis de ikke legger planen ut: en ny og kanskje bedre plan for Bjørnstrand? Eller sier de ja til havn? Et nei innebærer i beste fall en risiko.

Til tross for at prosjektet kanskje aldri blir lagt ut til offentlig ettersyn, og kanskje forblir havn så lenge jeg lever, her er mine tanker om det:

20160130-155116-0.jpg

Illustrasjon: Bjørn Eiendom as.

Prosjektet vil gi et godt boligområde med et variert tilbud av leiligheter i både rekkehus og blokk. En stor park heller en mange små byrom øker sansynligheten for at det blir populært og mye brukt. Det antydes moderne og attraktiv arkitektur mot Stakkevollveien som vil være i tråd med tanken om Stakkevollveien som gate. Et innslag av høyhus gir bedre utsikt for naboer og boboerne og bedre plass på bakken. Kaikanten på Stakkevollveien er særdeles gunstig for høyhus, fordi skyggen kastes i sundet hele dagen etter klokka elleve på formiddagen.

Ulempene er knyttte opp til flere kunne enn burde. Det kunne vært anderledes, men det er ikke dermed sagt at det burde. For eksempel vil tre høyhus gi en mindre massiv effekt enn seks høyhus. Hvis man reduserte antallet ville man udiskutabelt være innenfor den magiske formuleringen «begresnet antall høyhus». Mot Stakkevollveien kunne løsningen vært enda mer bymessig. Det burde bygges et forretningssenter med mer enn ett supermarked, men også et par mindre lokaler mot gata. Dette er en forutsenting for å lage en urban bydel og ikke en drabantby. Den nye 4-felts Stakkevollveien gir fotgjengerne smale fortau. Å trekke bebyggelsen tre-fire meter lengre bak vil gi nødvendig plass til både mennesker og kafebord. Det store rommet i midten kan bli vellykket, men kan også bli en umotivert gressplen etter drabantby-modell. Planen er også utydelig på hvordan den skal skjøtes sammen med naboene. Promenade og internvei er uløst.

Uansett hva utfallet blir, håper jeg Bjørnstrand omdannes til boligområde i tråd med målet om en miljøvennlig byutvikling og god kollektivtransport. Det som står på spill er ingenting mindre enn ei nøkkeltomt i ei nøkkelgate for en moderne bystruktur for Tromsø de neste femti årene.

8070331979_159b31603d_b.jpg

Bjørnstrand i 1960. Perspektivet museum.

 

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

La Kirkeparken leve

forpr

Gode nyheter! Byrådet har vedtatt at det skal bevilges penger til opprusting av Storgata og Kirkeparken.

Og det har dukket opp nye ting i planen siden sist. Det skal etableres en filial av Botanisk Hage i parken. Det skal plantes stauder og andre planter på plenen foran Domkirka. Det vil nesten ikke være plass til mennesker i parken. Parken som byrom skal nærmest avvikles.

park10

De mørkegrønne feltene vil være utilgjengelige på grunn av stauder. De lysegrønne feltene vil fungere som stier eller små rester av plen. (Modellen er utstilt på Rådhuset)

Dronninga Landskap, som står bak, viser en bemerkelsesverdig svak forståelse for hva et byrom er. For dem er et byrom noe kjedelig som må fylles med noe morsomt, som for eksempel spennende planter.

park2

Sannheten er at byrommet er en arena. Det er her bylivet utspiller seg. På samme måte er fotballbanen en arena. Kjedelig å se på, men det er spillet som er poenget. Derfor vil ingen foreslå å gjøre fotballbanen mer spennende ved å plante stauder på den. Vakre byrom er riktignok gode byrom, hvor plantene og materialene er viktige. Men når dekoren fortrenger menneskene, er det ikke et byrom lengre.

bot1

Men en temapark, som Botanisk Hage. Planen er altså å forvandle byrommet Kirkeparken til en temapark.

park11

Å ligge slik vil det nesten bli slutt på.

Å sitte eller ligge på plenene er en viktig del av tromsøværingenes bruk av parken om sommeren. Kirkeparken er den eneste parken i Tromsø hvor det finnes tendenser til parkliv om sommeren. Den er et grønt byrom som ligger mellom de to grå byrommene, Stortorget og Strandtorget. Det er sterkt beklagelig at parken i fremtiden ikke vil legge opp til parkliv.

Jeg kommer i alle fall til å savne Kirkeparken. Og jeg blir ikke den eneste som vil bli forbannet på staudene når de står i veien for meg og isen min.

park12

Å redde Kirkeparken fra staudene er en protestaksjon verdig. Alternativet er at de blir fjernet i ettertid, til stor og unødvendig kostnad. Hvem husker vel ikke skøytebanen på Strandtorget?

Botanisk Hage i sentrum er forøvrig en god ide. Men kanskje på Prostneset eller Muséparken?

Les mer om de nye planene herhttp://postliste.tromso.kommune.no/motedag?offmoteid=53047

 

Publisert i Uncategorized | 6 kommentarer

Når høydeskrekken avgjør

Byrådet har nylig behandlet tre boligprosjekter på Strandkanten, og satt foten ned for to av dem, med nesten 300 boliger til sammen. Med tanke på at folk flytter ut av Tromsø på grunn av boligmangel, må slike vedtak ligge langt inne og begrunnes godt.

strand-1

K10. Illustrasjon: Borealis Arkitekter.

K10 ble avslått fordi de arkitektoniske kvalitetene var utilfredsstillende. For ansvarlige politikere er det et modig valg å stille arkitektoniske krav når vi trenger flere boliger. Et avslag er derfor en slags utskeielse. Kostnaden er høy i en by med boligmangel, men man sender et sterkt signal om at arkitektonisk kvalitet vektlegges av kommunen.

strand4

En blåkopi av denne blokka står på Sortland, men halvparten så høy. (Tromsøversjonen innfelt)

strand2

K15-16. Illustrasjon: Steinsvik Arkitektkontor.

Også prosjektet lengre sør, med fire ganger så mange boliger, ble nedstemt. Sammen med K10 er det ikke snakk om en utskeielse eller politisk mot. Dette er ren ansvarsløshet i en by med boligmangel.

Begrunnelsen var høyden, til tross for at 16 etasjer ikke har negative følger for sol og utsikt sammenliknet med 10 etasjer, som kommunen vedtok som topphøyde. (Reguleringsplanen satt åtte som grense).

Man kan kritisere utbyggeren for å lage et prosjekt som har dobbel så stor høyde enn tillatt. Men på Strandkanten finnes flere gode grunner for å endre reguleringsplanen eller gi dispensasjon.

strand

I den opprinnlige planen fra 1998 var topphøyden 12 etasjer. Tanken var at disse høyhusene skulle fremstå som tårn, eller «topografiske punkt» for å motvirke en monoton, flat bebyggelse. Det ble likevel bestemt at åtte etasjer skulle være maks, men bare fordi 12 etasjer var en fremmed tanke. I dag er sjokkverdien i 12 etasjer mindre, og behovet for høy utnyttelse er større. Naboblokka til K15-16 skal i tillegg ha sju etasjer. 10 etasjer vil derfor ikke fremstå som et topografisk punkt.

k1516

K15-16 ble av kommunen berømmet for sine arkitektoniske kvaliteter, men denne avhenger av at den får beholde høyden. K10 ble kritisert for at L-formen sperrer utsikten til sundet. Dette kunne løses ved å gå opp i høyden, slik at man frigjør plass på bakken. I begge tilfeller vil altså løsningen være større høyde enn 10 etasjer. Bydelen ville da få to skikkelige topografiske punkt, og utsikten til sundet åpnes opp. Dette var altså intensjonen allerede i 1998: disse to tomtene var avsatt til bygninger som var betydelig høyere enn naboene i den helhetlige planen for Strandkanten.

Så hvorfor er byrådet så streng på høyden når høyt er best, objektivt sett? Jeg skal være forsiktig med å spekulere, men jeg gjør det likevel. Det finnes en ide om at høyhus ikke passer seg i Tromsø. Denne tanken er ikke jevnt fordelt på byens befolkning. Den har en definitiv «demografisk profil».

Når jeg leser debatter om byutvikling, er det tydelig at prioriteringer avhenger av hvem man er. De som bor i nedbetalte eneboliger i høyden bak sentrum har andre prioriteringer enn de som ikke har kommet seg inn på markedet. De som har vokst opp da Grønnegata var ei boliggate og hester var et innslag i bytrafikken, har ofte andre ideer om hva slags identitet Tromsø har. Det finnes en generasjonskløft mellom den eldre generasjon, som gjerne trekker stigen opp etter seg, og de unge som trenger boliger. Så jeg sier det rett ut, fullsteding klar over at det er en smule frekt: for meg lukter det «gamling i høyden» av byrådet sitt vedtak på Strandkanten: Høyhus passer ikke inn i Tromsø. Boligproduksjon handler ikke om oss. 

Dette skillet går ikke langs politisk farge. Også i det borgelige byrådet gikk det en skillelinje mellom «pensjonist-Høyre» og resten. Noe liknende finnes på rød-grønn side. Vi må unngå at de som ikke trenger byutvikling får sette rammene for byutvikling.

Det skal tas mange viktige beslutninger fremover, spesielt på Stakkevollveien. Derfor avslutter jeg med en høyhus-myteknuser som bør være til nytte for unge politikere som ikke bor i nedbetalt enebolig på Alfheim, uansett parti:

Det er uheldig å bygge høyhus i fjæra.

Ja, det er uheldig. Men, per i dag finnes det ingen planer om å bygge blokker i fjæra på Tromsøya. Blokker skal eventuelt bygges på eksisterende fyllinger langs sundet.

Høyhus nederst ved sundet sperrer utsikten for de bak («klassebilde-prinsippet»).

Nei, tvert i mot. Høyhus åpner opp bebyggelsen slik at man unngår en massiv vegg som består av lav og bred bebyggelse. Jo høyere huset er, dess smalere kan det bli.

Høye hus er uheldig på vår breddegrad fordi de kaster lang skygge.

Alle hus kaster skygge. Høye, smale hus kaster lang og smal skygge. Lave og brede hus kaster en bred skygge. Hva som er best kommer an å tomta. Den nye sykehotellet ble 14 etasjer høyt fordi det kaster mindre skygge på barneavdelingens uteareal enn et lavere og bredere bygg ville gjort. Man kan ikke si at man generelt skal unngå høyhus på våre breddegrader.

Men vi vil ikke ha en mur mot sundet.

En mur er en lav, langsgående struktur. Et høyhus er et tårn. Hvis man ikke kan skille mellom «mur» og «tårn» bør man leke mer med byggeklosser.

mur

En mur mot sundet uten høyhus.

Vi bør bygge høyblokkene andre steder (som på toppen av øya):

Tromsø har ikke fått utdelt ei kvote med høyblokker som skal plasseres der de «gjør minst skade». Høyblokker er en løsning som er aktuell på enkelte tomter der man ønsker høy utnyttelse, som langs sundet. Det er ikke slik at «vi slipper» å bygge høyhus ved sundet hvis vi plasserer dem på toppen av Tromsøya «istedefor». Dersom vi skal bygge flere boliger «bakerst» er ikke høyhus nødvendigvis den mest gunstige løsningen.

Høyhus skaper vind

Ja, men det kommer an på. Skal man bygge høyt, må de lokalklimatiske sidene avklares. Et ja til høyhus må innebære strenge krav til utforming og plassering, slik at man unngår farlige kastevinder.

Det er viktig å fortette:

Ja, men bare nær kollektivknutepunkt eller andre viktige funksjoner. Å bygge tett langt fra alt, som på toppen av Tromsøya, har motsatt virkning. Det skaper mer biltrafikk, ikke mindre.

Høyhusmotstand er et gamlis-standpunkt:

Denne myten trenger jeg hjelp til å knuse.

itromso

Er lederen fra iTromsø i 1998 retningsgivende for byårdets bypolitikk? Jeg har all grunn til å tro det.

Publisert i Uncategorized | 3 kommentarer

A Village Idiot Abroad

p11

Ruten var som følger: Paris – Perpignan – Barcelona – Syden og hjem med direkteflyet fra Alicante. Første stopp Paris.

Les videre

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar