Det er midnatt, og noen timer hetebølge nærmer seg slutten. Skyene er allerde kommet, men det er fortsatt varmt i lufta. Utepils i t-skjorta. En dråpe. To. Så ble det med det. En helt normal sommenatt. En helt normal sommerdag. Ti år mellom hver gang vi har normalt vær.
Novellen All Summer in a Day av Ray Bradbury beskriver livet på Venus. Det regner hele tiden, unntatt to timer hvert sjuende år. Tromsø er det nærmeste man kommer en fremmed planet på Jorda. 29 grader. Varme av denne typen er ikke vær. Det er et meteorologisk fenomen. Som en orkan eller snerekord. Så er det 9 grader igjen.
De lyse, kalde sommernettene er stusselige. Det er lite som er mer stusselig enn nettopp det. Storgata, utenfor Roger’s. Alle er bleke, himmelen er hvit, en østeuropeer spiller på trekkspill. Isfjellene truer bak Storgatbakken. Alle andre bebodde steder har mørke, varme sommernetter, og her er vi. Da våre forfedre kom til 60 grader nord skulle de laget en strek i marken og si «nord for denne linjen skal ingen mennesker ferdes!»
Når sommernettene er solfyllte og varme, da er vi på toppen av verden. Vi har sluppet unna naturloven som sier at etter dag kommer natt. Under midnattsola er vi som en herskende overklasse som velter seg i evig dag mens de andre taperne på kontinentet sover i nattens mulm og mørke. De bare skulle ha visst.
Tromsø om sommeren er vekselvarm. Jeg elsker den. Hater den.
ronrostad 