Landsbyidioten p? butikken

Img_3198

Denne boksen med paté har to dyretegninger som skal fortelle hva den inneholder. Bildene legger opp til fire fortolkningsmuligheter:

1: Boksen inneholder fôr for kylling og hund.

2: Boksen inneholder kylling og hund.

3: Boksen inneholder kyllingfôr som består av hund.

4: Boksen inneholder hundefôr som består av kylling.

For å tolke budskapet må man ha en viss kulturell ballast. Jeg må innrømme at jeg bruke litt tid på å  løse rebusen, men jeg så snart selvfølgeligheten i at det var alternativ 4 som var rett svar.

At vi leser symbolene slik vi gjør, sier noe om hva vi har inne i hodene våre. Det er ikke greit å spise hund. Det er greit å spise kylling. Til tross for at kyllinger sjelden lever gode liv før de blir til fôr. De som kjøper dette til hundene sine, elsker kanskje hunder. Men de er neppe dyreelskere. Men det skal sies til vår arts forsvar at fjærkre er mer primitive skapninger enn oss selv. I alle fall i følge oss selv. 

Img_3203

Det dyret som er avbildet med et smilende hode skal spise det som ligger i forpakningen. Det dyret som er avbildet på avstand uten ansiktsuttrykk ligger i forpakningen. I dette tilfelle er det katta som kan glede seg til et herlig oksemåltid. Jeg skulle likt å se en flokk katter faktisk nedlegger en okse på egenhånd, men det er en digresjon.

Okser og katter er like avanserte dyr, og likevel står oksen avbildet som mat og katten som familiemedlem. Jeg er vant med at det er slik, jeg kan knapt tenke meg noe mer naturlig. Når jeg ser på denne pakningen blir det likevel uklart hvorfor det er slik. To dyr, side om side. De kan begge føle og forstå mye av det samme. Og den ene er den andres mat. Det er like normalt som det er sinnsykt. 

Hvorfor skal vi ikke spise kjæledyr? Det handler om oss selv, ikke dyrene. Kjæledyr er familiemedlemmer, og derfor er det kanibalisme å spise dem. Det ville kunne skade oss mennesker på en sjelelig måte. Men kattene, derimot, gir vel en langflat faen om de ender opp i en vakuumpakke eller på dynga. 

Img_3169

Snadder. 

Folk som på overflaten virker like siviliserte som oss selv, for eksempel briter, kan synes reinsdyr er vanskelig å spise. På grunn av Rudolf med den røde nesen. Jeg så på TV et par slike som prøvende og sakte spiste sin første bit reinkjøtt, som om de ikke hadde spist mat før. Som om det ikke betydde noe for dem at reinkjøtt er det beste kjøttet på alle måter i forhold til dyrevern, miljø og menneske-helse. 

Rudolph

– De vil ha meg til middag. Jeg gleder meg. De virker jo som hyggelige folk. De ba meg ta med en pakke fløte.

Når mennesker vurderer om det er «rett» å spise et dyr, handler det sjelden om hvordan dyret levde og døde, men om man er vant til å spise det og hvilke tegneseriefigurer kjøttet minner om. Jeg kan ikke tenke meg at disse britene er like skeptiske når de spiser Klara Ku eller Donald Duck (han har jo andunger i skolealder!) eller når de legger ut feller for å ta livet av en høyt elsket privatdetektiv med forsørgeransvar for to museunger. Men det er fordi de er vant til at disse dyrene dør for oss. 

Disse britene prøvde seg på å skille mellom rett og galt. Det var snakk om en slags samvittighet, kanskje til og med etikk. De kjente etter hva som var vant for dem. Er reinsdyr et kjæledyr? Er de en av oss eller bare et dyr? Vi kan vel ikke spise Rudolf? Er ikke det nesten som å spise hund? Kanskje vi heller skal bestille kylling? Da slipper vi i alle fall dårlig samvittighet. 

Etikk er en blanding mellom følelser, instinkter, kultur, vanetenkning og logikk. Derfor kan etikk bli vissvass og sprøyt som er bra å ty til når vi skal forsvare overgrep mot for eksempel kyllinger og kyr og hva det måtte være. Etikkens lov er denne: en tanke vi er vant til er alltid rett.

Bare tenk på hvor lunken motstanden mot kyllingindustrien er sammenliknet med hva som ville skje dersom det lå hunder i frysedisken. Selv om det siste hadde vært uproblematisk, sett fra et dyrevern-perspektiv.

Img_3196

Til daglig er jeg ikke opptatt av dyrevern. I praksis lever jeg etter prinsippet om at det man har glemt tar man ikke skade av. Jeg lar være å spise kylling i to uker etter siste skrekkoppslag om hvor jævlig de har det, men ikke lengre enn det.

At butikken er full av parterte dyrelik som hadde følelsesliv som ikke er ulik våre egne kjæledyr tenker jeg sjelden på. Men Euroshopper satte i gang en liten tankestrøm med sine emballasjer. Og konklusjonen er at vi spiser ikke våre egne. 

Burgerman

Fornøyde dyr gir fornøyde middagsgjester.

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s