Metropol/Troms?syndromet

Metro2

Småbyer er vanligvis forsteder til en storby. Eller de ligger mellom to store byer. Noen ganger er de en del av et sammenhengende byområde. Men noen småbyer er alene. Ja, de er små. Men de er også størst. Nuuk, Reykjavik, Darwin og Tromsø. Små steder som ikke ligger i skyggen av noen storby. Byer som ikke er noens forsteder. Og de befinner seg ofte i en permanent identiteskrise. Størst, men ikke stor? Hva slags identitet er det å ha?

Tromsø er en småby. Jeg påpeker ikke bare et faktum. Det er en slags innrømmelse. Jeg skal fortelle deg en hemmelighet. Men ikke si det til noen. Tromsø likner mest av alt på Lillehammer, bare mer arkitektonisk skadet. 

Og samtidig. Tromsø oppfyller alle kriteriene for å være en metropol, ifølge Wikipedia. Med unntak av en liten ting. Nemlig dette med å være a very large city or urban area. Pøh! En detalj.

Mert3

Jeg kan ta feil, men det er et inntrykk jeg har. At noen byborgere er smittet av byens identitetskrise. Ja, byen er liten, bare enda en middels stor norsk by, men…. Men hva? Men…. ja det er jo ikke egentlig sant. Det er sant i den forstand at det er slik det er, rent faktisk sett, men det er ikke dermed sagt at det er sant i alle av ordets betydninger. For dette er Nordens Paris. Største by i et område på størrelse med Portugal. To dagers sjøreise til neste by som er større.

Aune

Begrepet Nordens Paris var en slengbemerkning som falt en gang på 1800-tallet. Det finnes mange historier om hvem som sa det og hva det refererte til. En av dem sier sågar at begrepet først ble brukt i min egen leilighet! Uansett. Av alle replikker som falt iløpet av hele 1800-tallet i Tromsø, er det altså denne vi husker. En utlending sa noe en gang for 150 år siden. Og vi snakker fortsatt om det. Tromsø. Nordens Paris. Det traff en nevre. Det ga resonans i manges hjerter i en nybyggerby på mindre enn 5000 mennesker. De tenkte kanskje inne i seg at «ja! Paris! Det er det vi vil være! Det er akkurat det vi holder på å skape her oppe!» De som var til stede rødmet kanskje av glede, de har kanskje måtte bekjempe sine egne smil, for å ikke avsløre hvor mye man satt pris på denne bemerkningen. 

Begrepet har forlengst overskredet sin egen latterlighet. Utenbys folk kan tro at det menes ironisk. At begrepet peker på at Tromsø strengt tatt er anti-Paris. Men nei, det er ikke ironi. Det tas på alvor. Man kan bruke det som et argument uten å gjøre narr av det. «Det sømmer seg ikke at man i Nordens Paris…  i Nordens Paris må man vel kunne» og så videre. Tilnavnet forplikter. Det er alvor. Vi mener det. Det er ikke uten grunn av russen bruker Eiffeltårnet som symbol på dressene. Det finnes en mystisk mental kopling mellom den arktiske småbyen og den franske hovedstaden. At det finnes en slik kopling er en vant tanke. Og en tanke man er vant til er alltid rett.

Metro

Byen ser ut til å ville strekke seg oppover. En parodi på Manhattan? Eller en hyllest?

Nordens Paris sier ikke noe om hvordan Tromsø er eller har vært. Uttrykket har overlevd fordi det sier noe om hvordan byen vil være. Og det sier noe om hvor byen har lagt lista for seg selv. En av byens aller sterkeste sider er akkurat dette. Det umulige prosjektet. Gapet mellom ambisjonen og virkeligheten. For det er langt igjen. Laangt. Hvordan kan en by hvor det viktigste er luft rundt husene og utsikt til sundet bli som Paris? 

Og der står saken. Tromsø vil aldri bli seg selv. Som gitaristen som aldri slår igjennom. Den vil alltid være en vekshemmet bjørk ved tregrensa. Så forvirret og ensom i isødet. Så utrolig fascinerende i sin umulighet.

Jeg tror mange av disse ensomme småbyene er anderledes enn Drammen. Drammen vil bare være Drammen så bra den kan. I Reykjavik skal man leve opp til å være hovedstad. Storbyen er et prosjekt, noe som må bevises. Det har lykkes til tross for byens størrelse; man kan faktisk reise på «storbyferie» til Reykjavik, en by på størrelse med Stavanger. De har til og med sin egen Wallpaper-guide!

Dette er Tromsøsyndromet. Den lille byen som er størst. Som ikke lever i skyggen av en større by. Som må være sin egen storby. Den lille storebroren.

Vi sikter mot Paris. Og er vi heldige og gjobber hardt, treffer vi Reykjavik.

Paris

For et ambisjonsnivå!

Skjuler begrepet Nordens Paris en form for mindreverdighetskompleks på vegne av byen? Kanskje. Men de største bragdene i verden har vært motivert av nettopp lav selvfølelse og mindreverdighetskoplekser. Så la mindreverdigheten blomstre så vi kan kompensere oss til noe stor og flott! Høy selvtillit og lav selvfølelse er en killer-kombinasjon. 

Np

Her fra den pittoreske og vibrerende sentrums-bydelen Tromsdalen, hvor mang en nasjonalkjent person har trått sine barnesko. Her er den parisiske stemningen til å ta og føle på, et Montmartre i nord, om du vil, hvor man kan oppleve tradisjon
srike og spennende… nei, fuck it. Glem alt jeg skrev. Jeg tar det tilbake. Det finnes ingen parisiske ambisjoner på vegne av byen. Det er bare jeg som har parisiske ambisjoner. Og kanskje et par – tre andre. Jeg skulle ønske jeg bodde i en større by, men jeg gidder ikke å bo et sted jeg ikke vokste opp. Der har du meg i et nøtteskall. Beklager at jeg kastet bort tiden din, du som kanskje leste dette. Men jeg har det altså slik at jeg forventer at storbyen skal komme til meg og ikke motsatt. 

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

1 svar til Metropol/Troms?syndromet

  1. hansine h.h. sier:

    jeg stemmer i for at du avsl?rer din identitet p? pecha kucha – vi er flere som lurer p? hvem du er. i alle fall b?r du komme – s? kan vi andre gruble p? hvem av de fremm?tte som kan v?re landsbyidioten

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s