De vanskelige «urbane kvalitetene»

str4

Det ser kanskje ikke umiddelbart direkte idyllisk ut. Men legg merke til hvordan sola treffer veggene. Dette er den delen av Strandkanten som har mest sol på sommeren etter arbeidstid. Legg merke til en annen ting: det finnes nesten ingen balkonger. Noe av dette skyldes, hold dere fast, at det finnes regler for støv og støy mot balkonger.

Jeg lurer på om alle de som har balkonger langs Champs-Élyssées forstår hvor utsatt de er for støv og støy, og hvor mye bedre livet deres ville vært dersom regelverket hadde skånet dem for denne helsefaren? Hvor var de fylkeskommunale innsigelsene da pariserne trengde dem som mest? De få som har uteplass mot Strandveien ser i alle fall ut til å nyte disse om sommeren, lykkelig uvitende om hvor ulykkelig dette gjør dem.

str6

Viktigheten av balkong: Denne balkongen henger utenfor vårt kjøkken, men den tilhører naboene. Man må så inderlig vel tåle den balkong man ikke har adgang til selv. Eller den byråkratene nekter folk å ha.

Strandkanten har få urbane kvaliteter, men «urbane kvaliteter» er blitt et begrep man smykker seg med, selv om man egentlig ikke vil ha dem. Urbane kvaliteter betyr blant annet trafikk, aktiviteter, bevegelse og uforutsigbarhet. Alle disse tingene finner man langs Strandveien. Og alle disse tingene er ansett som ødeleggende for bomiljøet, og derfor får ikke beboerne ha balkonger mot dette.

I tillegg blir det ofte sagt at næring er til sjenanse for naboene. Derfor møtes Strandveien med svalganger og ingen aktiviteter på gateplan. Dersom Pizza Express og MIX-kiosken holdt til blant boligene, og beboerne fikk lov til å være ute i sola, ville dette ha vært ei levende bygate.

En bydel som skulle være urban snur altså ryggen til det mest urbane ved hele området, nemlig Strandveien. Og det fordi Strandveien defineres som et miljøprobroblem. Nettopp fordi den er full av trafikk, aktivitet og uforutsigbarhet. Som er hva urbanitet er. Dette er det store paradokset i moderne bybygging.

stra10

Ingen av utbyggingene langs Strandveien fra Strandkanten til Lanes, legger næringlokaler mot veien. I Lanesbukt skal det utvikles fire eiendommer som ligger rett ved siden av hverandre. Men det finnes ikke noen som helst antydning til en felles plan for området. Og det er definitivt ikke bymessig på noen måte. Til tross for at dette skal være et bydelssenter i et svært tett boligområde, skal det ikke bygges noen byrom eller møteplasser som vil fungere. Butikkene, som er tjent med trafikk, ligger så lungt unna veien som mulig, nemlig ved sundet, mens boligene skal bygges helt opp mot veien. Det er som om man har tatt utgangspunkt i hva som ville være den optimale utnyttelsen av området. Og så bestemt seg for å gjøre det motsatte.

lanesbukt2_copy_5267260a

Boligene skal forskanse seg bak en voll for å beskytte seg mot trafikken og de fremmede. Istedetfor burde bydelssenteret og byrommene ligge mot veien.

str3

Strandkanten har på mange steder blitt fin. Men ingen av de nye planene viser at man forstår Strandveiens rolle i området. Når utbyggingene er ferdige vil det ikke finnes et eneste butikklokale mot Strandveien. Og de to megabutikkene som vil finnes (et stykke unna veien, bak svære parkeringsplasser), vil være tilrettelagt bilister, ikke naboer som sykler og går.

Kanskje man skulle gjort på Strandveien slik man gjør på Stakkevollveien? Nemlig å kreve næring i førsteetasje, og et minimum av åpenhet i fasadene? Og regler for støv og støy på uteplasser? Det er direkte tullete.

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

1 svar til De vanskelige «urbane kvalitetene»

  1. Otribaby sier:

    Hei Ron. Det planlegges etablert én ny daglivarebutikk på Strandvegen; på Asko-tomta. De to andre daglivarebutikkene, Rema og Coop, ligger i eksisterende bygg. Disse byggene ligger ikke ved vegen, og har store parkeringsplasser.

    Uten tilstrekkelig parkeringsdekning ville kundegrunnlaget for butikker på denne størrelsen være for dårlig. Det skyldes bla konkurransen fra butikkene på Langnes, som stort sett har «fri parkering». Det kunne kanskje vært grunnlag for en mindre daglivarebutikk på Strandvegen i steden for de store, men da ville handelslekasjen fra bydelen blitt langs større, behovet for bil ville økt og tilbudet for dem som ikke disponerer bil ville blitt mindre.

    Tendensen i Tromsø i dag er at daglivareaktørene bombarderer bystrukturen med daglivarebutikker på mellom 1500 og 3000 meter. Det er stor konkurransen i bransjen. Dette gjør at tilbudet i bydelene blir langt bedre og at behovet for å reise til Langnes blir mindre. Det medfører at vi nå kan sykle til en butikk på Strandvegen som har et fullverdig varesortement på maks 3 minutt.

    I en «sandkasse» byutvikling ville man nok vurdert plasseringen av publikumsorienterte virksomheter annerledes, fordi man ville hatt muligheten til det, men i en byutvikling som finner sted innenfor en etablert bystruktur er det vanskelig å unngå at denne legger føringer. Byen bygges sten på sten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s