Byvandring i Nordbyen

Erling Steenstrup.

26. november viste Tromsø seg fra sin verste side. Det regnet, det var glatt, det var vind og det var mørkt. Tromsø kommune benyttet anledningen til å arrangere en byvandring i Nordbyen i forbindelse Områderegulering Nordbyen. Området har et stort utviklingpotensiale, og planen skal styre utviklingen i ønsket retning.

Jeg og Erling Steenstrup snakket til de oppmøtte om henholdsvis fortid og fremtid.

Vandringen gikk langs flere poster, og begynte i områdets avgrensing mot nord.

Grensen er neppe tilfeldig valgt. Mot nord ligger Stakkevollveien hvor private byggeplaner og kommunale planer endres om hverandre uten helt å treffe hverandre med påfølgende forvirring og forsinkelser for alle involverte.

Fra Agnforsyninga og sørover, derimot, er timingen god. Kommunen er i gang med Områdeplanen som forhåpentligvis vil resultere i en byplan som vil være på plass før grunneierne tegner store prosjekter.

Et stykke lengre sør ligger «byporten». Dette er punktet som tradisjonelt markerer begynnelsen på Tromsø sentrum. Hvis jeg svarer telefonen mens jeg står på sørsiden av Skriverplassen, vil jeg si at jeg er «i byen». Står jeg nord for Skriveplassen vil jeg si at jeg er «i Bukta». Her burde man koste på seg bebyggelse som markerer sentrums begynnelse.

Dette er også et landskap av første rang. Mot vest ligger Skriverplassen, mot øst sundet og fastlandet. Her møtes byrommet og landskapsrommet på en spektakulært måte som er karakteristisk for Tromsø. Plassen nedenfor rundkjøringa kan bli et fantastisk byrom.

Dette er symptomatisk for Tromsøs utvikling. Hovedtyngden av byens vekst de siste tretti årene har funnet sted andre steder enn i senrum. Breivika har blitt omdannet fra høyfjells-klima til byområde og Langnes fra forblåst slette til handelspark. Her, på kaikanten, ligger byens beste tomter. Ved sundet, nær byen, skjermet for trafikk. Og likevel er denne enkle utfyllinga i ferd med å gå tilbake til naturen. Dette er nesten ei naturfjære. I Tromsø har vi kultur for å bo langt fra sundet. Fjæresonen er for industri, forfall eller avfall. Bo skal man gjøre i høyden. Når menneskene etterhvert kommer til å bosette seg langs kysten i Tromsø, vil mye nesten ubebygd mark stå til disposisjon. Dette er byens sentrumsnære arealreserve.

Dette hjørnet er det første på turen som ikke trenger å omdannes. Det er første byggetrinn mot fremtiden. Dette bygget ble til og med omtalt i trendbibelen Monocle. Eller var det Wallpaper?

Jeg husker et bilde fra gamle dager hvor en familie satt i dette krysset i sola og nøt en piknik for omtrent hundre år siden. Det var idyllisk da. Med byveksten vil noen byrom miste sine kvaliteter. Å lage en god by handler ikke om å forhindre enhver forringelse av alle byrom. Men å bestemme seg hvilke byrom som kan skyggelegges og hvilke byrom som skal bevares.

Dette er Torghuken 2. Plassen er nesten identisk med Toghuken 1. Enda et eksempel på at en av byens  beste plasser er omgitt av forfall og piggtråd.

Nansen plass utgjør et byrom som aldri helt ble ferdig. Det har visse paralleller med Danmarksplass i Bergen. Det var store planer for Bergens byutvidelse, men planene ble ikke fullført før ettekrigstidens trend gjorde byrom og gater umoderne og drabantbyer ble det nye idealet. Tromsø klarte nesten å etablere et torg nummer to mot nord på Nansenplass («Nytorget») men dette er så langt vi kom før tiden var ute. Både Danmarksplass og Nansenplass fikk sin skjebne beseglet av privatbilismen. Begge har blitt store veikryss som forsyner sentrum med trafikk. Utviklingen av Nansenplass bør fortsatte der vi slapp. Dette er et knutepunkt for byen, og bør bli et eget tyngdepunkt, et sentrum for Nordbyen.

Tromsø Skibsverft sitt område har sin egen reguleringsplan som faller utenfor Områdeplanen. Utviklingen på verftet er likevel avgjørende for området rundt. Det som er spesielt med Skibsverftstomta er at reguleringsplanen forutsetter at all bygningsmasse som har dirkete kopling til industrivirksomheten skal rives. Uten at den historiske verdien av bygningene og miljøet de utgjør er vurdert av noen offentlige instanser. Fylkeskommunen og Riksantikvaren har bejublet historiesaneringen. De vil bli kvitt mannskiten.

Industriområdet som strekker seg fra Verftet og nordover langs sundet er Tromsøs svar på Akerselva. Eller vårt rustbelte. Industrien skal flyttes lengre ut av byen. Det tre kilometer lange, gamle industriområdet vil bli rent og pent, i tråd med moderne økonomisk logikk. Likevel kan det virke som om minnet om industrien er mindre verdt enn bølgeblikket på Radisson Blu (som faktisk er vernet).

Interessen for hva slags uterom som har så godt mikroklima at de bør utvikles er like liten som interessen er stor for å stoppe høyhus som kan kaste skygger på uterom man likevel ikke anerkjenner eksistensen av. Som for eksempel «Skansen Torg». En bydel må ha et byrom. Og Skansen Torg har alt. Lun solvegg med lav bebyggelse i forkant. Et lunt hjørne mot vinden og Skansens lille festnings-park i forkant. Plassen fortjener en skikkelig oppgradering. Benker og trær. Og noen næringslokaler.

Skansen er byens glemte historie. Jeg har besøkt skoleklasser og snakket om byhistorie, men ingen vet hva slags sted dette er. Ingen har engang kjent det igjen når de får se bilder av det. Ingen kan gjette hva det ble brukt til. De ler når jeg sier det er en borg som ble bygget for beskytte Norge. Den ser jo ikke ut til å kunne beskytte oss i en sneballkrig engang!

Og her ligger spennet i Områdereguleringen. Den omfatter byens historie, som trenger en langt bedre formidling og synliggjøring enn i dag. Og byens fremtid, som krever en langsiktig, ambisiøs og, unnskyld at jeg sier det, robust plan.

Reklame