Veiens fotfolk: krev revolusjon!

vei2

Det jeg ser på dette bildet er ikke først og fremst ei bygate uten fortau. Men en tofelts vei med trefelts trafikk. Bilene trenger to felt, en nord og en sørgående. De myke traffikantene trenger minst ett felt. Men det er bare to felter å dele. Begge feltene går til bilene. Mens fotgjengerne må gå i gjørma utenfor asfalten. I dette tilfelle er dette litt vanskelig, siden gjørmestripa for de myke traffikantene også brukes som snedeponi.

Hvorfor har ikke de myke traffikantene ett felt, og så får bilene det andre på deling der hvor det ikke finnes fortau? Eller for den saks skyld, hvorfor ble ikke veien brukt til snedeponi, så måtte bilistene gjøre det beste ut av situasjonen?

Disse spørsmålene er så dumme at de ikke trenger å besvares. Derfor bør de stilles. Hvorfor skal manglende veikapasitet gå utover fotgjengerne og ikke bilistene? Eller stilt på en annen måte:

I et trafikkbilde hvor myke og harde traffikanter kjemper om plassen, får det mennesket som velger den mest forurensende, samfunsøkonomisk dyre, potensielt dødelige og tretti ganger mer plasskrevende traffikanten forrang foran de andre.

Veien er et klassesamfunn hvor alle kjenner sin plass, og de lave ikke gjør opprør. Fotfolkets lave verdi er anerkjent og respektert av fotfolket selv. I gamle dager var det slik at man kjente storfolk på kjøretøyet. Ikke hvilket kjøretøy, men at de hadde kjøretøy. Mennesker i vogn og bil har historisk sett vært viktigere enn fotfolket. På engelsk betyr pedestrian både fotgjenger og simpel eller udannet. De fattige gikk, de rike ble kjørt. Føydalsamfunnet lever videre på veien: enten repsekterer du din lave klasse. Hvis ikke kan du bli drept.

Det spesielle med veiens klassesamfunn er at mennesker kan skifte klasse opp til flere ganger om dagen. Og inntar en holdning alt etter som: bilist klokken fem – konge av veien med rett til å komme seg frem. Fotgjenger klokken sju – skrapende og unnskyldende for sin plagsomme eksistens og med plikt til å passe seg.

Det er i samfunnets interesse at folk så ofte som mulig velger livet som veiens underklasse. Og at folk velger bort livet som konge på veien.

vei3

Hvis man vil at flere skal gå og sykle, må rangordningen i trafikken endres i de gater og kryss der myke og harde traffikanter møtes. Mye av dette handler om hvordan politikerne prioriterer penger og hvordan løsninger blir utformet.

Men også veiens underklasse, de myke traffikantene, må endre mentalitet. De må ikke lenger finne seg i å være annenrangs. De må protestere og gjøre revolusjon! Ikke gå i veikanten. Gå midt i veien! Krev din rett!

I byer som er kjent for å være sykkelbyer, har de plassert syklister og gående på topp i hierarikiet. Og gjort bilene til annenrangs borgere. Endringen i hierarkiet betyr svært mye for hva folk velger.

I mellomtiden bør det lages billige nødløsninger for Strandveien og andre steder.

vei1

En trafikkalt rasjonell løsning ville være å dele Strandveien i to på de to strekninger som mangler fortau, til fortauet endelig er klart. Ett kjørefelt til bilene, ett til syklister og gående.

vei5

Det er tilnærmet umulig å gå til fotgjengerovergangen uten å gå midt i veien. Alternativet er å krysse diagonalt. Dette er forvirrende og usikkert for alle. At denne type slendrianfære kan utføres av lønnede mennesker forteller noe om kulturen hos veimyndighetene og politikerne. At folk finner seg i det, sier noe om hvor lave forventningene er. 

emperor-alexander-ii-proclaiming-the-emancipation-reform-of-1861-1880-colour-litho-aleksei-danilovich-kivshenko

Storfolk kom kjørende. Fotfolket bøyer seg for de hjulfraktede. Slik var det under Tsar Alexander II. Og slik er det i dag. 

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

3 svar til Veiens fotfolk: krev revolusjon!

  1. Rainer Stange sier:

    Veldig interessant og fint oppsummert. Dronninga landskap og jeg sier i alle prosjekter at først kommer fotgjengeren. De brede beplantede fortauene er de viktigste byrommene, siden vi ferdes der uansett vær og vind hele døgnet. Da Pont Neuf fikk fortau på 1600-tallet ble det med en gang et fristed. Man kan også si at fortauene er det beste stedet til å blande sosiale klasser, alder, etnisitet, kjønn, legning; siden alle går. Hvis noen skal ut av byrommet, så bør det som oftest være bilen, eller i det minste komme nederst på rangstigen, ikke øverst som de siste 60 år

  2. Ron Røstad sier:

    Rangordningen ser ut til avgjøres på autopilot. Gang og sykkelsveier bygges ikke i en rekkefølge bestemt av hvor behovene er størst. Små tiltak som knytter sammen eksisterende nettverk (som består av separate prosjekter) gjøres sjelden. Der noen må vike, er det som oftest de gående. Tromsø leder i alle fall ikke an i utviklingen, og vi er fortsatt på samme sted som de siste 60 år. Kanskje de neste år byr på store endringer. Byen var jo på 1800-tallet stolte over sine «trottoirer» og hadde en kultur for å promenere, spesielt langs Strandveien, som er eksemplet her. Dronninga gir menneskene plass på bekostning av bilen rundt Kirkeparken. Jeg håper denne tankegangen smitter over på andre steder i byen.

  3. Jon sier:

    Strandveien er jo katastrofeeksempelet i Tromsø. Jeg krysser selv Strandveien i krysset ved Hjalmar Johansens hver dag. At det er bygget flere hundre leiligheter på strandkanten uten at det er tenkt på hvordan disse skal komme seg gående til nærmeste matbutikk (kiwi), sentrum og fylkeshuset er jo helt ufattelig. Da jeg flyttet til sentrum av Tromsø var jeg ikke klar over at jeg måtte ha bil for å komme meg trygt til matbutikken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s