Jeg er en satire-junkie. Fra jeg oppdaget The Simpsons til The Daily Show with Jon Stewart sine velmaktsdager, til i dag med uendelig tilgang gjennom Youtube.
Jeg oppdaget Jon Stewart i 2006, da NRK2 sendte showet hans. De første årene var George W. Bush president, og tilgangen til satirisk materiale fra presidenten var endeløs. Fenomener på den ytre høyre fløy i USA var også morsomme å gjøre narr av. Tea Party-bevegelsen, kreasjonister, antihomobevegelser og Fox News. De var dumme, og vi var smarte. The Daily Show hadde alle ingrediensene som kjennetegner god satire:
– Satire vet bedre enn de som har makt, men har aldri makt selv.
– En god satiriker inkluderer seerne inn i et «vi» som vet bedre enn de som bestemmer. Satirikeren, og dermed vi, vet også bedre enn folk flest. Det er en god følelse.
– Satire formidler ikke nyheter, men gir en ny og uventet komisk og drepende vinkling på nyheter som allerede er kjent.
Da NRK sluttet å vise showet, kunne jeg fortsatt se det på internett. Å tilbringe fredagskvelden med Jon Stewart og noen øl var nesten bedre enn selskap. Her var min drømmekamerat som fikk meg til å føle meg kulere og smartere enn jeg egentlig er. Jeg og Jon. For et team!
I god tid før Donald J. Trump sine politiske ambisjoner ble tatt på alvor, trakk Stewart seg fra showet, og jobben gikk til den sørafrikanske stand up-komikeren Trevor Noah. Ikke en ondt ord om Noah, som er en fantastisk stand up-komiker. Men han er ikke Jon Stewart. Og dessuten var programmet ikke lengre tilgjengelig i Norge annet enn gjennom TV-kanaler jeg ikke hadde. Da jeg endelig fikk se The Daily Show med Trevor Noah for noen måneder siden, var det klart at showet hadde fått svakere satirisk puls. De hadde dedikert hele programmet til Trump. Showet har alltid hatt en politisk slagside, men satire må være morsomt for å slippe unna med partiskhet. Angrepene på Trump var humørløs propaganda. De gjentok velkjente og allerede hysteriske nyheter om Trump. Å gi en uventet og drepende vinkling på kjente Trump-nyheter er nær umulig. Trump er allerede komisk. Trump er beyond satire. Dette er riktignok bare en del av problemet.
Høyresiden har alltid levert råstoff for satire gjennom sine mange former for vanvidd, og dette har holdt satirikere på venstresiden gående. Men venstresiden har også sine vanvittige sider, spesielt politisk korrekthet i form av feminisme, antirasisme, islamapologetisme og forakt for hvite arbeiderklasse-menn. Dette har Daily Show vanligvis unngått å gjøre narr av. For å dekke mitt behov for satire mot venstresidens vanvidd har jeg måtte ty til andre kilder. Christopher Hitchens, ikke en satiriker, men en debattant på venstresiden som gikk til krig mot det han mente var galt med venstresiden. Bill Maher og Kjetil Rolness tilhører samme kategori. Men jeg trenger stadig sterkere stoffer. Det kom til et punkt da venstrevridd satire på bekostning av venstresiden ikke lenger var nok. Finnes det satire på høyresiden? Tradisjonell visdom sier nei. Det er til og med blitt hevdet at høyrevridde hjerner mangler den mentale kapasiteten til å forstå eller skape humor.
Vår tids Jon Stewart heter Milo Yiannopoulos, den britiske, homofile, halvt jødiske elskeren av svart pikk som blir beskylt for å være en homofob, antisemittisk rasist. Mens Trevor Noah har noe avleggs med seg, der han sitter i dress bak et skrivebord av eik på et reklamefinansiert TV-show som skal gjøre narr av verdens galskap, er Yiannopoulos mer i tiden, som et viralt fenomen. Selv om han riktignok er knyttet til Fox News’ hippe avdeling Breitbart.com. Yiannopoulos er selvsagt Trump-fan.
Yiannopoulos har bevist at satire ikke bare kan komme fra høyre, men fra ytre høyre, den såkalte alternative right. Han er en bølle som krenker de lettkrenkede og provoserer de selvhøytidelige. Hans «feminisme er kreft»-turne har som formål å møte opp på universiteter, og så se hva som skjer. Det er kontroversielt, bråkete og uanstendig. Han ble sparket ut av Twitter, noe som gir ham et skinn av ektehet og subversivitet. Underholdningsverdien er altså høy.
Yiannopoulos er hva Jon Stewart en gang var:
–Han er smartere enn de som har makt, nemlig den politisk korrekte eliten representert ved Trevor Noah og mediene.
– Hans setter en drepende spin på det som allerede er velkjent.
– Han inkluderer meg i sitt «vi» som synes fryktkulturen knyttet til politisk korrekthet er både skremmende og stupid.
– Han har fantastisk hår.
Og som bonus: det er noe ulovlig over den politiske kulturen han representerer. Rasistiske vitser på internett er en forbuden, men søt frukt. Humor er som erotikk; ulovlighet pirrer. Anstedighet dreper lyst.
For meg var komikkens migrasjon mot høyre et endetidstegn for venstresiden. Venstresiden er grepet av en snerpete, moralistisk og selvhøytidelig politisk kultur. Mens høyresiden er fri til å tenke nytt, radikalt og frekt. Altså alt som kjennetegner humor.
Så vant altså Donald Trump presidentvalget. Dette kom som er overraskelse på alle, spesielt satirikerne. Satirikere i Norge og USA tilhører samme sosiale stamme. De ligger generelt lengre til venstre enn befolkningen forøvrig. De ligger generelt over i utdannelse. Ikke bare er dette en gruppe som utøver betydelig makt gjennom media. De har nå avslørt seg som clueless som ikke forstod omfanget av og årsaken til Trumps appell. De som skulle få oss til å føle oss smartere, var i virkeligheten dumme. Satirikere som har makt og som ikke skjønner samfunnet rundt seg er ikke satirikere. De er en del av maktapparatet. De er like morsomme som kongelige satirikere som sitter på Versailles og skriver spydige kakeoppskrifter til de revolusjonære bøndene, hellig overbevist som de er om at de fleste vil forstå hvorfor monarkiet er til beste for alle. Revolusjonen kom som et sjokk.
Den gode nyheten for satirikere på venstresiden er at Donald Trump skal bli president. Det betyr at makta nå vil representeres av en blondbleket totalleverandør av satiriske muligheter. En Donald Trump som oppfører seg som seg selv, full av frekkheter, fornærmelser og skandaler er umulig å gjøre narr av. Men når Trump skal oppføre seg statsmannsaktig blir han den perfekte målskiven for latter: pompøs, selvhøytidelig, hårsår og mektig. Den intellektuelle, venstrevridde eliten som skaper satire står foran en ny gullalder. De får endelig være de smarte, avmektige som vet bedre enn elefanten som tramper rundt i den glassbutikken som er den internasjonale toppolitiske scenen. Og det er et «vi» jeg vil tilhøre.
Om man liker det eller ikke; Milo Yiannopoulos og hans like befinner seg på rett side av historien. Men på feil side av satiren. Milo vil bli langt mindre morsom nå som han har fått rett. Og kanskje Trevor Noah endelig vil bli behøvd.
ronrostad 