Det finnes to typer boligområder i Tromsø: Strandkanten og de andre.
Livet i de andre boligområdene, som Workinntoppen, blir ikke bedre når man får nye naboer. Ingen blir lei seg om resten av av feltet ikke bygges ut, etter man selv har flyttet inn. Bokvalitet handler om utsikt og nærhet til natur eller sentrum. Altså ting som allerede finnes. Et vanlig boligområde gir ingenting annet til nærmiljøet enn mer trafikk.
Strandkanten er radikalt annerledes. Bydelen er som en maskin som vil fungerer når hele området er utbygget. Da vil området være til glede både for de som bor der og oss som kan ta det i bruk som alternativ til Strandveien som gangvei. Eller bruke de nye plassene og eventuelle kafeer. Eller oppleve sundet fra steder som før var utilgjengelige. Strandkanten har åpnet opp byen mot sundet der det før var stengt.
Strandkanten er ikke ferdig, men det mulig å gå fra den ene enden til den andre. Det er uten tvil den mest interessante gåturen i et boligområde Tromsø kan by på, fordi bydelen har en annen unik kvalitet. Området er preget av menneskelig skala.
Istedetfor åpenhet i alle retninger, som er vanlig i et boligområde, er en tur gjennom bydelen en variert opplevelse som er tilpasset fotgjengerens lave hastighet. Fra sør begynner det med en smal passasje mellom boligblokkene.
Det er kort vei fra det trange smuget til det åpne landskapsrommet.
Gjennom nytt smug.
Veien deler seg, og gir en fotgjenger to muligheter. Enten gå langs sundet.
Eller gå i det store gårdsrommet som skjuler seg bak murveggen mot Strandkanten.
Det som kjennetegner menneskelig skala er opplevelsen av at omgivelsene endrer seg etterhvert som man går.
Den kurvede gangveien gir den opplevelsen.
Snur man seg, vises det hvor tett bydelen er.
Et siste farvel med den ferdige delen…
…over til slik hele området så ut før utbyggingen. Her vil det etter planen bli et torg, forhåpentligvis med kafe. Bildet er tatt i midten av september, og viser hvor gode solforholdene er.
Dette blir den siste, manglende biten, og vil utgjøre bydelens geografiske og sosiale sentrum. Jeg tror den vil bli populær hos både de som bor her og alle som går forbi. «Maskinen» Strandkanten vil begynne å fungere først når alt er bygd ut.
Her er et av de store, åpne rommene som kanskje, muligens, en gang i fremtiden vil gjøres ferdig slik at det kan bli en attraktiv plass om sommeren.
Detalj: solvegg i trappa.
Etter åpenheten kommer tettheten.
Muligheten til å oppleve at byen åpner seg opp litt etter litt er det som gjør byen menneskelig.
Overgangen fra Strandkanten til sentrums sørlige utvidelser er nærmest sømløs.
Til sammenlikning: slik var det før. Det var dette og ingenting mer. Byens surpomperati som klager over utbyggingen, bevegde seg neppe langs sundet før Strandkanten ble bygget (området bestod av industrielle fyllinger avstengt av gjerder) og de kommer neppe til å oppdage forvandlingen.
Det eneste som mangler i bydelen er areal til nærbutikk, som er en forutsetning for en bilfri tilværelse. Men man kan jo ikke få alt.
Ill. Borealis Ark.
Dessverre er Strandkanten unikt. Her er et foreslått prosjekt på Kvaløysletta. Det vil kunne selges inn som «nærhet til naturen» selv om det bygges ned store naturområder. Boligene får god utsikt og spektakulær beliggenhet, men det vil være ulidelig kjedelig å gå eller sykle her. Det er over en time å gå til nærmeste butikk (og det vil ikke komme noen nærmere butikk) så alle må ha bil og bruke den mye. Ingen vil glede seg over at det bygges ei ny blokk ved siden av sin. Dette er den type prosjekt det skal bygges mest av fremover. Beboerne vil være fornøyd, men det gir ikke noe til byen utover flere leiligheter.
Et område som Strandkanten, derimot, gjør Tromsø større og bedre å bo i for alle.
ronrostad 