Teksten er tidligere publisert som kronikk i Nordlys i sammenheng med Hvor går Tromsø? i mars 2015
Hvor går Tromsø? arrangerte lunsjmøte på Tromsø bibliotek hvor tema var høyhus i Tromsø sentrum.
Erling Steenstrup, kommunal rådgiver for kulturminnevern og bygningsvern, snakket om hvor relativt høyde er. Før storbrannen fantes det et fire-etasjers hus som ble kalt for «skyskraperen». Gary Bates fra arkitektbyrået Space Group pekte på at bare 20% prosent av nybygg er arkitekttegnet, og bare 5% er av god kvalitet. Han sa også at kvalitet er viktigere enn høyde. Byutviklingssjef Mette Mohåg snakket om at man skulle følge «knutepunktstrategien» som handler om å konsentrere funksjoner på utvalgte steder, noe som taler for økt tetthet i sentrum. Samtidig er det viktig at Tromsø som JA-kommune også kan si nei. Bodil Ruud fra Tromsø kommunes byutviklingsavdeling snakker om at det kommer stadig flere byggeforslag med store høyder, uten at de har et tilstrekkelig verktøy for å behandle disse. Derfor må det lages et forutsigbart regelverk for høyhus. Det er foreslått sju bygg på over ti etasjer i sentrum, og flere vil komme.
Høyhus forarger og begeistrer. Meningene er delte, men alle er enige om at hvert prosjekt må utredes grundig med tanke på vind, sol og utsikt. Hvis utredninger viser at det ikke finnes problemer knyttet til slike hensyn, skal man fortsatt bygge høyt?
Det blir lettere å svare hvis vi vet hva slags type by sentrum er.
Er Tromsø Manhattan eller Paris? (Uten sammenlikning forøvrig.)
På Manhattan vil nye skyskrapere forsterke byens identitet. I Paris praktiserer man et strengt forbud mot høyhus utenfor skyskraper-reservatet La Défense, for å verne byens identitet.
Tromsø har et lag av eldre monumentalitet hvor de offentlige byggene dominerer, som Domkirka, Rådstua og Kongsbakken. Og et nyere lag hvor kontorer og hoteller strekker seg mot himmelen, spredt utover sentrum. Tromsø er derfor hverken Paris eller Manhattan.
Vi har valgt samme mellomløsning som London. Der utfordrer skyskraperne den opprinnelige silhuetten. Hver gang høyhus er aktuelt, stiller vi egentlig spørsmålet: skal vi fortsette som London og videreutvikle den moderne silhuetten, på bekostning av den opprinnelige? Eller snu inn på Paris-sporet, om enn i seneste laget?
Neste spørsmål: Er hele Tromsø sentrum en gamleby?
En gamleby er som oftest byens første sentrum, som senere mistet sin betydning til fordel for nyere bydeler. Gamlebyenes uhensiktsmessighet kombinert med utbygging i «nybyer» har konservert disse strøkene. Eksempler er Gamla Stan i Stockholm eller Gamlebyen i Fredrikstad. At viktige funksjoner flytter ut av Tromsø sentrum, mens de gamle bygårder blir stadig mer ubrukelig for handelstanden, peker i retning gamleby.
Eller er sentrum et city, altså et historisk sentrum som har bevart sin viktighet? At det er i sentrum finans og kulturliv fortsatt holder til, taler til fordel for city. City krever liberal praksis for ikke å bli et museum. Gamleby krever restrikjsoner for å bevare historien. Tromsø sentrum er, forvirrende nok, både og.
Siste spørsmål: Er Tromsø i sin byggefase eller vernefasen?
Byer befinner til en hver tid seg i en av to mulige faser: enten byggefasen, der byens utseende er i endring. Eller vernefasen, der byens utseende og profil har blitt så karakteristisk og historisk at den ikke lenger kan forandres ved behov. Paris, Venezia, Stockholm og Roma er i vernefasen. New York, Oslo, London, Shanghai og Moskva er i byggefasen. Byggefasen sammenfaller nesten alltid med byens storhetstid. Vernefasen kommer etter storhetstiden. Er Tromsø sentrum i byggefasen eller vernefasen? Er vi på vei opp, eller har vi nådd toppen?
På grunn av sin enhetlige stil blir Paris beskyldt for å være et utendørsmuseum. En gang i tiden var Paris en by i radikal endring. Restene av det «virkelige» Paris må man lete etter.
Høyhus handler også om smak. Jeg skal ikke holde mine sympatier hemmelige. Jeg liker skyskrapere. Jeg liker at byer har fem himmelretninger; nord, sør, øst, vest og opp. Jeg synes det ville være stilig hvis sentrum sett fra Tromsdalen var dominert av seks-sju The Edge-aktige høyhus som var tro mot byens identitet: moderne, på opptur, hvor alt går an. The Edge er for meg en barndomsdrøm som gikk i oppfyllelse. Et skikkelig høyhus. I Tromsø! Men, fraværet av høyhus er ikke en mangel ved byen. Mangelen ved byen er de mange ubebygde tomtene i sentrum og den likegyldige kneippbrød-arkitekturen. Hvis høye hus kan sette fart på byggingen, og gi økonomisk romslighet til høyere kvalitet, ser jeg ingen grunn til å la være.
Hva skjer om vi ikke bygger høyhus? Dette er et spørsmål som må avklares før man kan ta stilling. Vil det bety mer sentrumsdød? Investeringsstopp? Lavere kvalitet? Fortsatt ubebygde tomter? Eller bare litt dårligere margin for utbygger? Hvis prisen for nei er høy, er det motstanderne av høyhus som har bevisbyrden. Hvis ikke, ligger den hos utbygger.
Det viktigste er likevel ikke høyde, men kvalitet. Så lenge nybygg er av god kvalitet, er det ikke nødvendigvis noen forskjell på 16 eller 6 etasjer. Å si ja til høyde er et forhandlingskort kommunen har. Høyt må bety at simple plater og boksete løsninger er uaktuelle. Alle høye hus må tilhøre de 5% som er av høy arkitektonisk verdi. I dag foregår det et race mellom enkelte utbyggere om å bygge så billig, kjipt og kjedelig som mulig uten å vekke oppsikt, og trenden må snus. Hvis vi risikerer å få byen bombardert av 15-etasjers kneippbrød, skal jeg skrive under på protestlisten. Høyhus har, bokstavelig talt, stor fallhøyde. Gar det galt, da går det så veldig galt.
Uansett antall etasjer, må vi ikke glemme hvilken etasje som er viktigst. Nemlig første.
Så galt kan det gå når antall etasjer er viktigere enn kvalitet på gateplan.
ronrostad 