Hold øye med veien

20160130-155113-0.jpg

Byråd for byutvikling, Ragni Løkholm Ramberg, har oppfordret befolkningen til å komme med tilbakemeldinger om Bjørn Eiendom as sitt prosjekt på Stakkevollveien.

Så lenge planen ikke legges ut til offentlig ettersyn, har slike innspill lite for seg.

Før vi kommer så langt, må politikerne bestemme om planene legges ut eller ikke. For å kunne ta stilling, må politikerne vite hva de sier ja til hvis de sier nei til å legge ut planene. Kommunen og utbygger gir forskjellige svar på dette.

Kommunens administrasjon hevder et nei til Bjørn Eiendom sitt forslag er et ja til et bedre forslag som er mer i samsvar med den øvrige utviklingen i området. Utbyggingsforslaget er i strid med dagens kommunedelplan når det gjelder antall boliger og i strid med den planlagte nye kommunedelplanen når det gjelder bebyggelsesstruktur. Nei til byggeforslaget betyr blanke ark.

Utbyggerne, derimot, antyder at et nei til deres byggeforslag er et ja til fortsatt havn på Bjørnstrand de neste ti årene, kanskje for alltid. Eiendommen har i dag mange gode leietagere med tiårskontrakter som snart utløper. Spørsmålet grunneierne må ta stilling til er om de skal fornye kontraktene, og dermed la Bjørnstrand forbli industrihavn. Eller om området skal omdannes. Bjørnstrand fikk nei til å bygge boliger i 1998, blant annet fordi man ikke ønsket et boligområde midt i et industriområde. I dag er saken motsatt; vi kan få et industriområde midt i et boligområde. For grunneier er begge alternativer god forretning. For byen er boliger å foretrekke. Et nei til planen kan i verste fall være spikeren i kista for nye Stakkevollveien.

Administrasjonen ser ikke ut til å være bekymret for faren for skrinlegging av boligplanene. Kanskje gjør de rett i det, for alt jeg vet. Men kommunens og utbyggerens versjoner er såpass forskjellig at man må velge hvem man skal sette lit til.

For at politikerne skal kunne ta et godt valg, må de altså vite hva de sier ja til hvis de ikke legger planen ut: en ny og kanskje bedre plan for Bjørnstrand? Eller sier de ja til havn? Et nei innebærer i beste fall en risiko.

Til tross for at prosjektet kanskje aldri blir lagt ut til offentlig ettersyn, og kanskje forblir havn så lenge jeg lever, her er mine tanker om det:

20160130-155116-0.jpg

Illustrasjon: Bjørn Eiendom as.

Prosjektet vil gi et godt boligområde med et variert tilbud av leiligheter i både rekkehus og blokk. En stor park heller en mange små byrom øker sansynligheten for at det blir populært og mye brukt. Det antydes moderne og attraktiv arkitektur mot Stakkevollveien som vil være i tråd med tanken om Stakkevollveien som gate. Et innslag av høyhus gir bedre utsikt for naboer og boboerne og bedre plass på bakken. Kaikanten på Stakkevollveien er særdeles gunstig for høyhus, fordi skyggen kastes i sundet hele dagen etter klokka elleve på formiddagen.

Ulempene er knyttte opp til flere kunne enn burde. Det kunne vært anderledes, men det er ikke dermed sagt at det burde. For eksempel vil tre høyhus gi en mindre massiv effekt enn seks høyhus. Hvis man reduserte antallet ville man udiskutabelt være innenfor den magiske formuleringen «begresnet antall høyhus». Mot Stakkevollveien kunne løsningen vært enda mer bymessig. Det burde bygges et forretningssenter med mer enn ett supermarked, men også et par mindre lokaler mot gata. Dette er en forutsenting for å lage en urban bydel og ikke en drabantby. Den nye 4-felts Stakkevollveien gir fotgjengerne smale fortau. Å trekke bebyggelsen tre-fire meter lengre bak vil gi nødvendig plass til både mennesker og kafebord. Det store rommet i midten kan bli vellykket, men kan også bli en umotivert gressplen etter drabantby-modell. Planen er også utydelig på hvordan den skal skjøtes sammen med naboene. Promenade og internvei er uløst.

Uansett hva utfallet blir, håper jeg Bjørnstrand omdannes til boligområde i tråd med målet om en miljøvennlig byutvikling og god kollektivtransport. Det som står på spill er ingenting mindre enn ei nøkkeltomt i ei nøkkelgate for en moderne bystruktur for Tromsø de neste femti årene.

8070331979_159b31603d_b.jpg

Bjørnstrand i 1960. Perspektivet museum.

 

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

La Kirkeparken leve

forpr

Gode nyheter! Byrådet har vedtatt at det skal bevilges penger til opprusting av Storgata og Kirkeparken.

Og det har dukket opp nye ting i planen siden sist. Det skal etableres en filial av Botanisk Hage i parken. Det skal plantes stauder og andre planter på plenen foran Domkirka. Det vil nesten ikke være plass til mennesker i parken. Parken som byrom skal nærmest avvikles.

park10

De mørkegrønne feltene vil være utilgjengelige på grunn av stauder. De lysegrønne feltene vil fungere som stier eller små rester av plen. (Modellen er utstilt på Rådhuset)

Dronninga Landskap, som står bak, viser en bemerkelsesverdig svak forståelse for hva et byrom er. For dem er et byrom noe kjedelig som må fylles med noe morsomt, som for eksempel spennende planter.

park2

Sannheten er at byrommet er en arena. Det er her bylivet utspiller seg. På samme måte er fotballbanen en arena. Kjedelig å se på, men det er spillet som er poenget. Derfor vil ingen foreslå å gjøre fotballbanen mer spennende ved å plante stauder på den. Vakre byrom er riktignok gode byrom, hvor plantene og materialene er viktige. Men når dekoren fortrenger menneskene, er det ikke et byrom lengre.

bot1

Men en temapark, som Botanisk Hage. Planen er altså å forvandle byrommet Kirkeparken til en temapark.

park11

Å ligge slik vil det nesten bli slutt på.

Å sitte eller ligge på plenene er en viktig del av tromsøværingenes bruk av parken om sommeren. Kirkeparken er den eneste parken i Tromsø hvor det finnes tendenser til parkliv om sommeren. Den er et grønt byrom som ligger mellom de to grå byrommene, Stortorget og Strandtorget. Det er sterkt beklagelig at parken i fremtiden ikke vil legge opp til parkliv.

Jeg kommer i alle fall til å savne Kirkeparken. Og jeg blir ikke den eneste som vil bli forbannet på staudene når de står i veien for meg og isen min.

park12

Å redde Kirkeparken fra staudene er en protestaksjon verdig. Alternativet er at de blir fjernet i ettertid, til stor og unødvendig kostnad. Hvem husker vel ikke skøytebanen på Strandtorget?

Botanisk Hage i sentrum er forøvrig en god ide. Men kanskje på Prostneset eller Muséparken?

Les mer om de nye planene herhttp://postliste.tromso.kommune.no/motedag?offmoteid=53047

 

Publisert i Uncategorized | 6 kommentarer

Når høydeskrekken avgjør

Byrådet har nylig behandlet tre boligprosjekter på Strandkanten, og satt foten ned for to av dem, med nesten 300 boliger til sammen. Med tanke på at folk flytter ut av Tromsø på grunn av boligmangel, må slike vedtak ligge langt inne og begrunnes godt.

strand-1

K10. Illustrasjon: Borealis Arkitekter.

K10 ble avslått fordi de arkitektoniske kvalitetene var utilfredsstillende. For ansvarlige politikere er det et modig valg å stille arkitektoniske krav når vi trenger flere boliger. Et avslag er derfor en slags utskeielse. Kostnaden er høy i en by med boligmangel, men man sender et sterkt signal om at arkitektonisk kvalitet vektlegges av kommunen.

strand4

En blåkopi av denne blokka står på Sortland, men halvparten så høy. (Tromsøversjonen innfelt)

strand2

K15-16. Illustrasjon: Steinsvik Arkitektkontor.

Også prosjektet lengre sør, med fire ganger så mange boliger, ble nedstemt. Sammen med K10 er det ikke snakk om en utskeielse eller politisk mot. Dette er ren ansvarsløshet i en by med boligmangel.

Begrunnelsen var høyden, til tross for at 16 etasjer ikke har negative følger for sol og utsikt sammenliknet med 10 etasjer, som kommunen vedtok som topphøyde. (Reguleringsplanen satt åtte som grense).

Man kan kritisere utbyggeren for å lage et prosjekt som har dobbel så stor høyde enn tillatt. Men på Strandkanten finnes flere gode grunner for å endre reguleringsplanen eller gi dispensasjon.

strand

I den opprinnlige planen fra 1998 var topphøyden 12 etasjer. Tanken var at disse høyhusene skulle fremstå som tårn, eller «topografiske punkt» for å motvirke en monoton, flat bebyggelse. Det ble likevel bestemt at åtte etasjer skulle være maks, men bare fordi 12 etasjer var en fremmed tanke. I dag er sjokkverdien i 12 etasjer mindre, og behovet for høy utnyttelse er større. Naboblokka til K15-16 skal i tillegg ha sju etasjer. 10 etasjer vil derfor ikke fremstå som et topografisk punkt.

k1516

K15-16 ble av kommunen berømmet for sine arkitektoniske kvaliteter, men denne avhenger av at den får beholde høyden. K10 ble kritisert for at L-formen sperrer utsikten til sundet. Dette kunne løses ved å gå opp i høyden, slik at man frigjør plass på bakken. I begge tilfeller vil altså løsningen være større høyde enn 10 etasjer. Bydelen ville da få to skikkelige topografiske punkt, og utsikten til sundet åpnes opp. Dette var altså intensjonen allerede i 1998: disse to tomtene var avsatt til bygninger som var betydelig høyere enn naboene i den helhetlige planen for Strandkanten.

Så hvorfor er byrådet så streng på høyden når høyt er best, objektivt sett? Jeg skal være forsiktig med å spekulere, men jeg gjør det likevel. Det finnes en ide om at høyhus ikke passer seg i Tromsø. Denne tanken er ikke jevnt fordelt på byens befolkning. Den har en definitiv «demografisk profil».

Når jeg leser debatter om byutvikling, er det tydelig at prioriteringer avhenger av hvem man er. De som bor i nedbetalte eneboliger i høyden bak sentrum har andre prioriteringer enn de som ikke har kommet seg inn på markedet. De som har vokst opp da Grønnegata var ei boliggate og hester var et innslag i bytrafikken, har ofte andre ideer om hva slags identitet Tromsø har. Det finnes en generasjonskløft mellom den eldre generasjon, som gjerne trekker stigen opp etter seg, og de unge som trenger boliger. Så jeg sier det rett ut, fullsteding klar over at det er en smule frekt: for meg lukter det «gamling i høyden» av byrådet sitt vedtak på Strandkanten: Høyhus passer ikke inn i Tromsø. Boligproduksjon handler ikke om oss. 

Dette skillet går ikke langs politisk farge. Også i det borgelige byrådet gikk det en skillelinje mellom «pensjonist-Høyre» og resten. Noe liknende finnes på rød-grønn side. Vi må unngå at de som ikke trenger byutvikling får sette rammene for byutvikling.

Det skal tas mange viktige beslutninger fremover, spesielt på Stakkevollveien. Derfor avslutter jeg med en høyhus-myteknuser som bør være til nytte for unge politikere som ikke bor i nedbetalt enebolig på Alfheim, uansett parti:

Det er uheldig å bygge høyhus i fjæra.

Ja, det er uheldig. Men, per i dag finnes det ingen planer om å bygge blokker i fjæra på Tromsøya. Blokker skal eventuelt bygges på eksisterende fyllinger langs sundet.

Høyhus nederst ved sundet sperrer utsikten for de bak («klassebilde-prinsippet»).

Nei, tvert i mot. Høyhus åpner opp bebyggelsen slik at man unngår en massiv vegg som består av lav og bred bebyggelse. Jo høyere huset er, dess smalere kan det bli.

Høye hus er uheldig på vår breddegrad fordi de kaster lang skygge.

Alle hus kaster skygge. Høye, smale hus kaster lang og smal skygge. Lave og brede hus kaster en bred skygge. Hva som er best kommer an å tomta. Den nye sykehotellet ble 14 etasjer høyt fordi det kaster mindre skygge på barneavdelingens uteareal enn et lavere og bredere bygg ville gjort. Man kan ikke si at man generelt skal unngå høyhus på våre breddegrader.

Men vi vil ikke ha en mur mot sundet.

En mur er en lav, langsgående struktur. Et høyhus er et tårn. Hvis man ikke kan skille mellom «mur» og «tårn» bør man leke mer med byggeklosser.

mur

En mur mot sundet uten høyhus.

Vi bør bygge høyblokkene andre steder (som på toppen av øya):

Tromsø har ikke fått utdelt ei kvote med høyblokker som skal plasseres der de «gjør minst skade». Høyblokker er en løsning som er aktuell på enkelte tomter der man ønsker høy utnyttelse, som langs sundet. Det er ikke slik at «vi slipper» å bygge høyhus ved sundet hvis vi plasserer dem på toppen av Tromsøya «istedefor». Dersom vi skal bygge flere boliger «bakerst» er ikke høyhus nødvendigvis den mest gunstige løsningen.

Høyhus skaper vind

Ja, men det kommer an på. Skal man bygge høyt, må de lokalklimatiske sidene avklares. Et ja til høyhus må innebære strenge krav til utforming og plassering, slik at man unngår farlige kastevinder.

Det er viktig å fortette:

Ja, men bare nær kollektivknutepunkt eller andre viktige funksjoner. Å bygge tett langt fra alt, som på toppen av Tromsøya, har motsatt virkning. Det skaper mer biltrafikk, ikke mindre.

Høyhusmotstand er et gamlis-standpunkt:

Denne myten trenger jeg hjelp til å knuse.

itromso

Er lederen fra iTromsø i 1998 retningsgivende for byårdets bypolitikk? Jeg har all grunn til å tro det.

Publisert i Uncategorized | 3 kommentarer

A Village Idiot Abroad

p11

Ruten var som følger: Paris – Perpignan – Barcelona – Syden og hjem med direkteflyet fra Alicante. Første stopp Paris.

Les videre

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kirkeparken nær hedningene

k11

Kirkeparken har vært et offentlig sted i 800 år, helt siden «Santa Maria nær hedningene», som Tromsø Domkirke het i middelalderen, ble bygget. Da Tromsø fikk sine første bygrenser, var kirka og området rundt utenfor politikernes kontroll. Derfor ble det ikke regulert bebyggelse inn i parken. Takk Gud for Kirkeparken, kan man si.

I dag kan vi glede oss over at parken er et av byens aller fineste byrom. Parken fungerer svært bra, og spesielt på varme dager. Men den er nedslitt. Det ikke blitt gjort noe synlig vedlikehold siden det svenske kongeparet var på besøk i 2012 (et par trappetrinn ble nødreparert i anledningen; de kongelige skulle nemlig bestige dem). Det ble også lappet litt asfalt i sommer. Heldigvis skal Kirkeparken rustes opp.11009844_126474234368479_2517908001000980365_n

Planene er ambisiøse og kreative. Jeg er alltid for ambisjoner og kreativitet. Som fremtidig bruker av parken tillater jeg meg å komme med noen kommentarer.

k17

Den største endringen er buskene som skal plantes langs Storgata. 11988368_127369267612309_243793661264114491_n

Buskene vil stå på et plantefelt som er 3,5 meter bredt. Store arealer blir spist opp av plantene, og kan ikke brukes til noe. Rabattene hindrer ferdsel og sperrer sikten til fasadene langs Storgata. Byrommet stykkes opp i flere sektorer. I tillegg kaster buskene skygge. Parken og gatene rundt burde heller smelte sammen slik at de oppleves som én plass.

k35

En annen ulempe er at det plantes en langsgående trerekke som ikke følger hele Storgata. Det blir en trafikkalt og visuelt uheldig overgang mellom de innsnevrede fortauene forbi parken og ellers i gata. Hvis Storgata skal få trær, må det ses i sammenheng med hele gata.

k13

Samtidig som det grønne tar et jafs fra Storgata, blir det totale grøntarealet i Kirkeparken mindre. Plassen foran kirka blir større og mer plass går til stier. Hele kirkebygget skal omringes av fast dekke. Hvor skal man legge seg om sommeren? Trærne og stiene har tatt alle den gode plassen.

k09

I dag er baksida byens hemmelige skatt. Her kan man gjøre av seg hvis man vil være mer bortgjemt. Da jeg bodde i Strandgata hendte det ofte at vi spiste middag i gresset her. Plassens største kvalitet er kanskje kjedelig sett fra et botanisk ståsted, men viktig likevel: helt vanlig, grønt, standard gress som man kan sitte og ligge på.

k20

Fast dekke kan ikke brukes til noe annet enn parkering. Menneskene skal fortrenges til fordel for design.

k05

Bankgata har et stort potensiale. Blant annet er nr 13 trukket tibake, slik at det oppstår ei lun krå. Dette er ei mikroklimatisk perle som venter på å bli oppdaget. Selv på sure dager er det vindstille her. Innenfor markeringen skal det beplantes.

k15

Og dermed blir kråa ubrukelig. En benk vil bli plassert lengre frem på et mer utsatt sted. Samtidig skal motorsykkelparkeingen bestå.

k30

Gamle Norges Bank/NOKAS har innsatser langs Bankgata som er naturlige å sitte på.

k31

Ved å anlegge grønne rabatter langs Bankgata forhindres denne typen bruk. Det grønne er pent å se på, men fungerer som utilsiktet fientlig arkitektur: her skal man ikke oppholde seg!

Planen har et sterkt botanisk fokus. Det er bra. Det finnes nok av døde busker som ikke tåler klimaet her i byen. Jeg er overbevist om at vekstene vil være nøye utvalgt med tanke på klima. Ja, det er viktig at plantene trives. Men viktigere at menneskene trives. Jeg savner en bedre forklaring på benkenes plassering.

k33

Om sommeren er det sørveggen av kirka som bader i sol. Det er ikke tegnet inn noen benker langs kirkeveggen. «Benkenes psykologi» tilsier at vi oppsøker solvarme steder hvor vi har ryggen mot en vegg og sikt til menneskene som går forbi.

k16

Vil mennesker ønske å bruke benker som har ryggen til parken?

Etter min mening blir parken mindre egnet til sommerbruk enn den er i dag. Området  blir kronglete. Hindringer for fersdel og bruk anlegges overalt. Det blir totalt sett mindre plass til mennesker. Og mer plass til asfalt og blomsterbed.

kirke-scaled1000

Men sommeren er kort. Så hva med vinteren? Vanligvis blir byrom liggende å vente til vinteren er over. Det kan man gjøre i byer hvor vinteren er kort. I Tromsø burde vi bli flinkere til å finne vintervennlige måter å bruke parker og torg på. Hvorfor ikke lage vinterbenker? Med oppvarmede seter og ly, til bruk for en rask kaffe eller røykepause i fem minus? Hvorfor ikke bruke frosten til noe dekorativt? Hva med lyssatte isskulpturer? Fontener som fryser til is? Akebakker?

k12Kart fra 1875.

Jeg har i likhet med alle Tromsøværinger et eiendomsforhold til parken. Derfor blir det lett å møte nye ideer med skepsis. Erfaring tilsier at kompliserte byrom ofte fungerer dårlig, og at det enkle er det beste.

Jeg ser frem til det kommer perspektivskisser, slik at det er lettere å forstå planene. Og selvfølgelig gleder jeg meg til at parken blir ny. Jeg er spent på hvordan vannspeilet vil bli, eller hvordan de nye stolene vil fungere. Og jeg ser frem til belysning som er gjennomtenkt med tanke på estetikk.

11933448_124435241239045_5982638179167718242_n

(Og her må man tenke gjennom at «bladsildringssesongen» er et par uker lang. Å planlegge lamper slik at løvet på trærne skaper visuelle effekter er selvsagt døfødt i midnattsola.)

Dronninga Landskap, som står bak planene, kan ikke gjøre jobben alene. De trenger hjelp fra oss som bruker parken. Vi bør komme på banen med våre ønsker og erfaringer. Det finnes en facebookside hvor Tromsø Kommune kommer med oppdatert informasjon om prosjektet, men foreløpig har den bare 60 følgere! Jeg oppfordrer folk til å følge med, og komme med innspill.

Følg lenken og lik!

https://www.facebook.com/domkirkeparkentromso?ref=ts&fref=ts

(Alle skisser er hentet fra Tromsø Kommune sine hjemmesider og Facebookside.)

20839234933_79cd3887b0

Fra Perspektivet museum.

Jeg er frilansskribent og kursholder for kreative skrivekurs. Mer informasjon: https://ronscv.wordpress.com

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Lenge leve Prestenggata

pr02

Tromsøs gamle trehusbebyggelse er verdifull og blir mer verdifull for hvert år. Tromsø har som kjent en av de største samlingen eldre trehus i Norden.

hus2

Dessverre er en stor del av husene fra før 1920 enten i svært dårlig stand og/eller har mistet mye av sitt opprinnelige utseende.

hus1

Mange av dem er så forandret at de er vanskelig skille fra nyere bebyggelse. Jeg vil ikke bli overrasket om 30% av disse husene forsvinner i løpet av de neste tjue årene, kanskje fler. Får de forfalle lenge nok, må de rives. Og hvert hus som forsvinner, har sin egen triste historie.

0414pr

Som for eksempel Prestenggata 30. Nøyaktig alder har jeg ikke klart å finne, men huset var over 100 år gammelt og ble revet i 2014. Huset ble rundt år 2000 renovert sammen med store deler av kvartalet for å bli boliger. Senere ble huset asylmottak. I 2010 var det en brann i huset, men skadene var ikke større enn at Tromsø kommune i 2011 leide husets elleve leiligheter til bruk som kommunale boliger. I løpet av de neste årene stod huset med utbrent panel og en stor grønn duk hengende på siden av huset, helt frem til 2014. Da ble huset revet fordi det hadde blitt totalskadet av brann i 2010.

pr002

Tomten står i dag som et gapende hull i den ellers komplette kvartalstrukturen. Heldigvis skal det bebygges med nytt hus, og planene er klare.

pr005Fra Tromsø kommunes postjournal.

Huset, som er tegnet av en ikke navngitt arkitekt, ser ut til å være inspirert av etterkrigstidens nøkterne stil.

pr003

Kanskje har man ønsket å lage en kopi av huset slik det var da det ble modernisert etter krigen?

Eller er stilen et resultat av at utbyggeren følger samme prinsipp som etterkrigsarkitekturen: mest mulig hus for minst mulig penger.

Men hvordan skal man egentlig bygge i ei gate som dette? Det finnes to aktuelle alternativ:

pr011Huset hvor Emmas holder til ble bygget på nittitallet.

Det ene er å bygge i «gammel stil» eller lage en rekonstruksjon som er så god at man vil tro det er gammelt om man ikke vet bedre. Dette er en god løsning, for man bevarer strøkets karakter. Samtidig kan man si at det er en slags historieforfalskning når man later som om hus er eldre enn de er.

pr010Dette huset har dessverre ikke satt standard, men er et godt eksempel på ikke-tilpasning.

Det andre alternativet er å bygge nytt med det beste av dagens stil. Fordelen er at man forteller historien om at byen endrer seg. Man lurer ingen. Hvis strøket er helhetlig, vil dette endre strøkets karakter, noe som kan være uheldig.

Skjermbilde 2015-07-08 kl. 15.03.03Fra Tromsø kommunes postjournal.

Men det finnes en tredje mulighet. Nemlig å bygge noe som ikke er i gammel stil, men som heller ikke er i moderne stil. Og dermed ikke i noen stil som helst Eller kanskje man kan kalle det byggvarehusstilen, hvor stilen dikteres av de materialene, dører og vinduer som til en hver tid er mest masseproduserte. Slike hus bidrar sjelden positivt til bygningsmiljøet. Vanligvis er de ganske enkelt stygge. Siden den billige utformingen ikke er et resultat av nød og materialknapphet, men av gjerriget, blir de i tillegg kjipe. Jeg synes ikke det er urimelig å kalle nye Prestenggata 30 for stygg og kjip.

Det finnes kanskje steder i Tromsø hvor man kan bygge rimelig og praktisk for å produsere boliger. Men Prestenggata er ikke stedet for lettvinte bygninger.

pr001

Nei, Prestenggata er ei gate som spiller en viktig rolle i byens historie. Gata er kanskje den siste skikkelige bygata som fortsatt er et boligstrøk med sine opprinnelige hus. De forskjellige moderniseringene gjennom tidene er en del av gatas preg og forteller historien om endrede idealer. Men det betyr ikke at Prestenggatas rufsethet gjør at den tåler hva som helst. Tvert i mot, gata fortjener utbyggere som viser omsorg for byen og gata de skal bygge i.

Jeg oppfordrer derfor Vestlandshus, som er utbyggeren, til å gå tilbake til tegnebrettet.

Det er forøvrig et viktig poeng at dette huset sansynligvis er i tråd med reguleringsplanens tekniske spesifikasjoner om høyde og takform. Men forhåpentligvis ikke i tråd med reguleringsplanens intensjoner.

pr020

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Harstad: Quality of Life

h17

«Quality of Life» er et begrep som gjerne brukes på store verdensbyer, hvor faktorer som lav kriminalitet, god kollektivtransport og gode bymessige kvaliteter vektlegges.

Det finnes store mengder livskvalitet i Harstad. Livskvaliteten er langt på vei privatisert. Den finnes i de romslige eneboligene i åsene, hvor hagene er store og utsikten fantastisk.

I dag skjer det en endring i Harstad. Stadig flere unge voksne kommer tilbake til byen etter å ha bodd mange år andre steder i Norge og utlandet. Den nye generasjonen har ofte flere forventninger til det gode liv enn en stor veranda og et stort stuevindu. Og skal Harstad vokse og trives, må byen innfri.

Heldigvis har Harstad flere sterke offentlige livskvaliteter.

h01

Som Kyststien, som strekker seg fra Trondenes til sentrum. Det er mye livskvalitet i en slik sti, og prosjektet er langt fra ferdig.

h12

Sentrum får stadig flere gode kafeer og butikker, som Bjørk, Cafe Chocolat og Bakerinnen. Flere er blitt «eksportsuksesser», som Gründer, De 4 Roser og Jordbærpikene.

h10

Og moderne bygårder fra 1960 og 70-tallet. Etter min mening både smekker og lekker.

h09

Og det finnes potensiale, som her på Hamek hvor et lite Aker Brygge venter på å skje, hvis endret bruk av denne delen av verftet skulle tillate det.

h20

Mest potenisale finne i sentrum. Byen skal utvides mot sjøen. Planen viser hva som er karakteristisk for Harstad sentrum. Istedetfor ei lang hovedgate, er sentrum litt som Strøket i København; et nett av gater og plasser. Og utfyllingen vil utvide dette med et nytt stort byrom.

SENTRUM_trinn4

Det legges opp til en ny almenning/torg mot sjøen med forbindelse til Generalhagen og Storgata. Den nye bebyggelsen langs kaiene er urban, og i form og høyde en god tolkning av det Harstad som vokste frem på 1960-70-tallet.

h06

Denne husrekka vil være fasaden til det nye byrommet. Disse fasadene fortjener en prominent situasjon. Planene viser at Harstad er en by som gjør seg klar for vekst. Og som forstår viktigheten av livskvalitet for sine innbyggere. Når man utvider sentrum, gjør man det med tanke på menneskene først.

Men hva med hensynet til havna? Det kan ikke være veldig tilgodesett.

1432284971865.MaxSize.msw-w.w-774.msh-h.h-2250.Save.img

Det er kanskje derfor Harstad Havn har lansert et oppsiktsvekkende alternativ.

Det foreslås store, tomme flater og overflateparkering. Og ingen byuvidelse.

Planen gir en presis beskrivelse av hvordan man vil løse trafikken for biler og busser. Planen er upresis på hvordan menneskene skal komme seg til og fra, eller hvordan de estetiske sidene skal løses.

1432286154944.MaxSize.w-1000.h-1000.Save.img

Det skal bygges en ny hovedvei over torget for all trafikk til og fra havna. Det skal lages undergang eller overgang for fotgjengere. Denne skissen antyder at veien skal gå i bru over menneskene.

h21

Siden det mest problematiske aspektet med planen er nesten usynlig, nemlig «motorveibrua» over torget, har jeg laget et utsnitt. Det er vanskelig å forestille seg hvordan dette vil bli, siden detaljene mangler. Det ser litt for lavt ut. Dette er åpenbart ikke slik det vil bli. Men, motorveibruer over torg og parker har aldri blitt idyllisk. Dette er hva Harstad Havn kaller en «fornuftig trafikkløsning.» Når jeg sier at planene er oppsiktsvekkende, er det fordi «fornuftige trafikkløsninger» gikk av moten på 1960-tallet.

h25

Man kan si at detaljene for de gående kommer etterhvert på et senere stadium. Men hvem sier at fotgjengerperspektivet er en detalj? Kanskje de som tegner planer hvor menneskene aldri overstiger 12 piksler i størrelse? Det er tydelig at bilene kommer først, og menneskene skal skvises inn der det er plass. Ta en kikk på planene, oppfordrer Harstad Havn på sine nettsider.

1432284971865.MaxSize.msw-w.w-774.msh-h.h-2250.Save.img

Ja, se på planene en gang til. Du er inne på skateparken, og skal til parkeringsplassen på nedsiden. Hvor skal du krysse? Du er på vei nedover langs husveggen hvor bussen er tegnet inn. Er det fortau der? Hva betyr egentlig den oransje fargen? Det er åpenbart ikke tegnet inn tilstrekkelig med overganger og gangveier. Hvor det skal være fortauer er ikke tydelig. Fordi denslags kommer kanskje senere i planstadiet? Og dermed har man garantert dårlige løsninger. For det går aldri bra når den ene typen trafikkanter ikke tas hensyn til fra begynnelsen og den andre får full prioritet.

h06

Får Harstad Havn som det de vil, vil i alle fall dette bli en støvete bakside av ei motorveibru. Slik som de har i Chicago. Ja, Chicago er et navn med en viss historie i Harstad. Så hvorfor ikke?

h35

Og dette motivet vil om noe få år befinne seg under ei veibru med tungtrafikk.

motor1_1

Forresten, fornuftige trafikkløsninger var i sin tid lansert for Slottsparken i Oslo. På 1960-tallet.

venezia2_1

En aksjonsgruppe som kaller seg Unge Voksne har lansert et moderne alternativ som svarer til mer enn lastebilenes behov. Kanskje vil slaget om havna være et vannskille i en by som har i lang tid har tapt sine unge voksne, men som nå kommer tilbake?

Alle byer vil ha de unge i byen sin, men det gir en utfordring for gubbeveldet: de vil jo også være med å bestemme.

h11

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Fientlig arkitektur i Tromsø?

k1

Noen ganger skjer det hyggelige ting. Som her på Stakkevollveien. Det har vært vanskelig å forestille seg hvordan Stakkevollveien kunne forvandles til idyll.  Men det ble ikke så verst. Hvis resten holder samme kvaliteten, kan Kræmer Brygge bli et levelig sted og vel så det.

k2

Dette er som en strandpromenade skal være: bred og langt nok unna boligene til at det ikke kjennes som man går i hagene til folk.

k110Du har med deg pledd, pils og engangsgrill. Hvor skal du legge deg?

Samtidig kan man lure på om steinene og haugene er dekorative elementer. Eller om det er et eksempel på fientlig arkitektur som skal forhindre at folk legger seg med pledd og engangsgrill og koser seg i sola. En ting er sikkert, steinene gjør det nesten umulig å oppholde seg her. Benker langs promenaden finnes heller ikke. Det finnes benker et stygge unna selve gangveien, men steiner og planter forhindrer adgang. Man må ta en stooor omvei for å komme til benkene.

k100

I tilfelle du har tenkt å kjøpe seg en nygrillet kylling på Eurospar og spise den på benken (markert med rød pil), her er en veileder: du følger den tynne pilen helt ut mot sundet.

k103

Ta til venstre ved kaikanten, så til venstre en gang til, til venstre en gang til og så til høyre.

k101

Så fortsetter man tilbake nesten samme vei som man kom, men denne gangen langs den indre stien. Når man er ferdig å spise, tar man samme vei tilbake.

k105Og benken sa: «Gå forbi… bare gå forbi… steinene og plantene er ikke til PYNT»

Eventuelt kan man trampe over plenen og sparke vekk hindrings-vegetasjonen der man selv ønsker.

Parken er åpenbart utformet med tanke på å forhindre at den tas i bruk. Se, men ikke bruke. Men hva er de redd for? At det skal holdes grillfester til langt på natt? At fremmede skal spise lunsjen sin her? At det skulle finnes mennesker i uterommene i en «urban bydel». En ting er uansett viktig å huske: dette er ikke en offentlig eid og driftet park, som Telegrafbukta. Dette er et privat område som er åpent for almennheten.

Dette åpner opp for et viktig spørsmål: er slike parkområder egentlig offentlige? Og hvis svaret er nei: burde de ikke være det? Eller i det minste: kan de ikke bare gjerde det inn?

k3

Som de også har gjort.

Men på grunn av støyen. Støyskjermer som dette har ingenting i ei bygate å gjøre. De er ment for motorveier og hovedveier. Når de dukker opp langs bygater som Strandveien og Stakkevollveien, ligger feilen i at arkitekturen og bystrukturen ikke gir naturlig støyskjerming. Det er også mulig at støykravene er høyere i Tromsø enn andre steder.

Regelverket burde være klinkende klart: alle byggeforslag som forutsetter støyskjermer bør returneres til forslagsstiller med beskjed om å finne på noe annet.

k5

Slik ser det ut på andre siden av gjerdet. Meningen var at åpningen skulle være et estetisk løft sett fra Stakkevollveien. Om ikke parken skulle brukes, skulle den i det minste kunne ses. Og tanken var god, helt til regelverket om støy slo inn. Ingen vits å gråte over spilt melk. Skjermen er kommet for å bli. Og ja, skjermen gjør det merkbart mer stille. Bare så synd at en park som er laget for å ses men ikke brukes, nå ikke heller ikke kan ses.

k6

Når Stakkevollveien utvikles videre, vil vi få mer av denne typen park: bygget av private og driftet av et boligselskap. Men som likevel fremstår som offentlig.

Det er viktig å finne balansen mellom naboenes behov for stillhet og ro (som jeg antar at er grunnen til at parken er så dårlig egnet for grillfester) og beboernes behov for uterom som faktisk kan tas i bruk. Parkene må legges slik at de kan brukes uten at det oppstår konflikter.

Jeg er frilansskribent og kursholder for kreative skrivekurs.

Min CV: www.ronscv.wordpress.com

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

Turhateren

Min maksimale foretrukne aksjonsradius er opp til tusen meter fra nærmeste tappetårn eller espressomaskin. Jeg har hele mitt liv klamret meg til Storgata. Så det er ingen overraskelse at jeg ikke liker friluftsliv. Friluftsliv er som alle ting, det finnes fordeler og ulemper. Ulempen er lett å forstå. Man beveger seg langt unna tappertårn, kjøleskap, senger, TV, elektrisitet, dusj, veier, kjøpesentre, legevakt og kafeer. Fordelen, virker det som, er å komme seg bort fra alle disse tingene. Det er altså en form for selvskading, og kanskje er det smerten ved å være fysisk aktiv og savnet etter komfort som gjør at man glemmer sine eksistensielle problemer, som at livet, når alt kommer til alt, er meningsløst?

En tur, per definisjon, er en bevegelse fra A til A. I motsetning til en reise, som er en bevegelse fra A til B. Livet er ikke en reise, men en tur. Det er kanskje derfor filosofer tradisjonelt har hatt en kjærlighet for friluftsliv og fjellturer. Turen er like meningsløs som livet, og turen er en omfavnelse av dette. For en filosof er turen en protest mot forglemmelsen og fortrengelsen nede i byen. Å stå på en fjelltopp er akkurat like meningsløst som å bli direktør. Dette vet filosofen. Men ikke direktøren.

Selv har jeg forsøkt å unngå turlivet så langt det går, spesielt når det innebærer overnatting i telt og annet enn helt optimale værforhold. I forbindelse med en hyttetur i Malangen gav jeg likevel turen en sjanse. Jeg ble oppfordret på det sterkeste til å bli med på en av de oppmerkede løypene oppover mot et fjell. Av min kjære livsledsager. Hun oppholder seg gjerne frivillig ute i naturen. Så hvorfor ikke oppleve naturen sammen?

På vei opp oppdaget jeg at fjellet er en tidsmaskin som sender folk bakover i tid. Da vi begynte turen, var vi i det som med godvilje kunne kalles slutten av juni. Etterhvert som vi gikk oppover, kom vi nærmere mai. Helt til vi faktisk hadde kommet til mai måned. For nå var det sneflekker på bakken og buskene var såvidt blitt grønne. Turforeningen burde sette opp skilt som gjør oppmerksom på at vi reiser i den fjerde dimensjon: Du forlater nå juni. Velkommen tilbake. Vi trasket oss gjennom mai og hele tiden kunne vi skimte april oppe i lia. Der de store filiosofene bruker tur for å omfavne livets meningsløshet og andre bruker tur for å fortrenge den samme meningsløsheten, klarte jeg ikke å finne en slik glede. Jeg var på tur og ble stadig mer sur. Etterhvert som den skrinne sommeren ble en robust nordnorsk vårvinter, sank humøret ytterligere. Det finnes likevel en ting man kan oppnå med å gå tur, og det er å komme til en topp som byr på utsikt. Utsikt er hva fjellturister bruker som trøst/målsetning. Trodde jeg. Men dette, ble jeg fortalt, er ikke grunnen til at folk har det med å bestige topper. Topper bestiges fordi «de er der». Topper erobres for å ha gjort det. Glem filosofiske omfavnelser av livets meningsløshet og selvskading, toppturer er en metafor på sex. Det er kanskje derfor engelsk har verbet «to mount» som brukes når hanndyret gjør seg klar bak hunndyret. Eller «bestige» som det heter på norsk.

Vi forlot mai og kom til april. Buskene var uten blader, og det var sne på bakken nå. Jeg tenkte at friluftsliv får meg til å føle meg som et barn igjen. Det gir meg lyst til å kaste meg på bakken og hylskrike. Jeg kom til å tenke på at jeg, paradoksalt nok, alltid har likt overlevelseslitteratur, gjerne om folk og dyr som overlever i Alaska. Den første boka jeg leste raskt (på to kvelder) handlet om hunden Buck som flyttet fra et liv som solvarm hund i dekadente California til et liv som sledehund i Alaska med all overlevelse det fører med seg. Så var det ei annen bok om en indianergutt som hadde blitt kidnappet av de hvite, og måtte sove i senger og ha på seg skjorter som gnagde i halsen. Han rømte til overlevelsen i villmarka. Kanskje er det fordi det er noe grunnleggende kapitalistisk med alle denne håpløse overlevelsen; det handler om å gjøre rå naturressurser om til menneskelig velstand og komfort. Selv den tropiske overlevelsen i «Den blå lagune» var ikke helt å forakte, selv om den, på grunn av all romantikken, var mest for jenter.

Hvordan vet når man en tur tar slutt? Svaret er: når man er tilbake der man startet. For å komme seg dit, man må jo snu et sted. I Malangen er det mye lavland, og akkurat denne løypa varte lenge i lavlandet. Å på på en sti i skogen, bare avbrutt av sauer som stirrer åndsløst på deg, for så, på et tilfeldig valgt punkt si «nå snur vi», er en meningsløshet så bunnløs at selv filosofer vil betakke seg. Derfor må man på en topp. Og der, ved tregrensa, noen få hundre meter unna mars, kom det uten forvarsel en topp med utsikt innover til Nordkjosbotn. Vi var kommet til turens ende. Som betyr at vi var kommet halvveis. Turen er jo ikke over før man har returnert. Og da kan man begynne å leve igjen.

fjell

Teksten er tidligere publisert i iTromsøs spalte «Uhørt» 4. juli. 

Jeg er frilansskribent og kursholder for kreative skrivekurs.

Min CV: www.ronscv.wordpress.com

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Arkitekturkritikk

strand

Hvordan best beskrive de nye blokkene på Strandkanten?

Kanskje slik:

Med sine åtte etasjer er blokkene dobbelt så høy som sine naboer. Samtidig er blokkene bredere enn de er høye, og fremstår derfor ikke som tårn. De tilhører en helt annen skala enn naboene. Derfor blir man usikker: er naboene for små? Eller blokkene for store? Dette gjør at kollisjonen med naboenes skala og varierte form blir total, slik at det ikke oppstår noen kopling mellom blokkene og deres miljø. Det flate taket, som understreker blokkenes mastodontiske og enkle karakter, forsterker inntrykket. Det samme gjør L-formen som får de til å se ut som ett eneste bygg. Høyden, bredden og L-formen gjør i tillegg at blokkene legger bydelen i skjul.

Tomten er et nes som stikker ut i sjøen; tomten innyr til noe spektakulært. Likevel er blokkene utformet som ordinære, firkantede boligblokker, ikke ulike dem man kjenner fra hele etterkrigstidens sosiale boligbygging i Vesten så vel som i Sovjetunionen. nord

Mot nord ser man en bred, åtte etasjers høy vegg hvor svalganger er fasadens mest karakteristiske trekk. Til tross for sin monumetale og svært synlige plassering på en utstikker mot sundet, er fasaden mot nord utformet som en bakgård. Konflikten mellom tomtens synlighet på den ene siden og bygningens tunge, brede og ordinære utseende skaper et forvirrende inntrykk. Ei tomt som skulle hatt høye slanke bygninger, smale volumer, varierte høyder og smart arkitektur uten «skamsider», skal istedetfor få et bygg som på alle måter hører hjemme i et miljø hvor det kan stikke seg bort blant mange andre liknende bygg. Prosjektet er et flokkdyr som har mistet sin flokk. På ei tomt som krever en individualist. Resultatet er at Strandkanten sendes ut i en identitetskrise. Blokkene gir rett og slett inntrykk av å ha gått av på feil stasjon. Dette er Strandkantens nye signalbygg. Hva signaliseres?

Eller som arkitektene beskriver det:

Prosjektet vil gi et berikende tilskudd til det arkitektoniske mangfoldet i Strandkanten. Kombinasjonen av relativt høye slanke volumer med det lave fellesbygget som binder bygningene sammen, gir området arkitektonisk identitet og definerer anlegget som landemerke. Samtidig ivaretar planforslaget tilpasning til nabobebyggelsen.

Uansett, leilighetene legges ut for salg om kun kort tid.

commieblock

Flokken er funnet!

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar