Av alle replikkene som falt i Tromsø i løpet av 1800-tallet, er det bare én vi fortsatt snakker om. Det var den gangen en eller annen turist sa at Tromsø måtte være «Nordens Paris». Dette er et av verdens-historiens mest vellykkede komplimenter, for det har gitt en hel by masse glede i 150 år.
Det finnes flere historier bak uttrykket. En svenske skal ha sagt det på fest i Tromsø på midten av 1800-tallet. Vertskapet må ha kjempet for å skjule sin rødmende stolthet over endelig å ha blitt forstått. Vi vet at i 1827 ble det sagt om selskapslivet i Strandgata 36 at «intet mindede om det høie nord».
At begrepet slo an forteller noe om de første tromsøværingene. At begrepet fortsatt er i bruk og kjent landet over, viser at det berører ved grunnfjellet i byens identitet. «Nordens Paris» handler ikke om at Tromsø likner på den franske hovedstaden. Det er heller ikke ment som en selvironisk fleip, selv om noen kanskje skulle tro det. Her i byen kan det brukes som en del av en argumentasjon. «i Nordens Paris sømmer det seg ikke at…», «i Nordens Paris må man forvente…»
Ja, Norden Paris er ramme alvor.
Tromsø lider av identitetsforvirring. Tromsø er den lille byen som er størst. Kongen på en liten haug. Hvordan vet man når man tenker for stort, og når man tenker for smått? Tromsø er et psykologisk kasus. Det er en sjelden egenskap blant byer. Dette gjør byen ubegripelig og selvmotsigende. Hver gang jeg tror jeg har forstått hva byen handler om, tar det sjelden mange minutter før jeg skjønner at jeg tok feil. Igjen.
Hvis jeg skulle beskrive byens som en person, ville jeg si ung, utadvent, utilfreds, rastløs, ambisiøs, kosmopolittisk og med en anelse storhetsfantasier blandet med selvforakt. Selvsagt passer ikke denne beskrivelsen på alle av innbyggerne. Og mange vil nok beskrive byen annerledes.
«Nordens Paris» en nøkkelen til å forstå denne kompliserte identitet. Det er lite som minner om Paris i Tromsø. Men det er hele poenget.
Tromsø er også selvtilfreds, bondsk, provinsiell, småmannsgal og håpløst umoderne. Men dette er de tingene man forventer av alle avsides småbyer. «Nordens Paris» beskriver de andre tingene, det man ikke forventer. Tromsø er ikke mye, men mer enn forventet.
«Nordens Paris» handlet opprinnelig om mote. Tromsø lå to år etter Paris i motebildet. Kortere enn i dag, forresten. Hva med arkitekturmotene? Kjolene og matrettene er for det meste borte. Men mange av husene deres står igjen.
Tromsø er full av stiler og detaljer med inspirasjon fra hele verden, passende i en by der «intet mindede om det høie nord.» Siden Tromsø ikke ligger i skyggen av en storby, kan vi etterlikne hvem vi vil. Det trenger ikke være Paris. Eller Oslo. Oh-lala for en frihet!
Dette er en god forklaring på hvilken egenskap ved byen «Nordens Paris» beskriver: evnen til å plukke det beste fra hvor som helst i verden, og gjøre det til sitt.
Her er noen eksempler:
Jan Inge Hovig studerte sammen med Jørn Utzon, arkitekten bak operahuset i Sidney.
Danskene lot seg inspirere av Hålogaland teater da de bygde dette teateret i København.
Når vi bygger nytt, må vi ofte gjøre følgende valg: skal vi bygge i samme stil som forfedrene? Eller skal vi bygge i samme ånd som forfedrene?
Man kan sjelden gjøre begge deler.
Som man ser finnes det heller ikke en gammel stil. Derimot finnes det mange gamle stiler. Men ånden er den samme, uansett om det er Domkirka eller Ishavskatedralen: det beste fra verden. Og det synes jeg vi skal fortsette med.
Man kan av og til få inntrykk av at moderne arkitektur utgjør den størse trusselen mot den gamle trehusbebyggelsen. Men det er gårdeierne som utgjør den største trusselen mot trehusbebyggelsen. Mange bygninger rundt om i byen råtner og forfaller. Flere hus vil snart måtte rives som følge av (spekulativt) forfall.
De som vil det beste for byen bør ønske de store ego velkommen med pengene sine og deres ambisiøse prosjekter med forbilder i utlandet. Det er slik man bygger by. Og det er i tråd med byens identitet og historie. Jeg oppfordrer byens innbyggere til å vise et større engasjement mot trehusbyens forfall enn mot byens utvikling. Hvis ikke, risikerer vi at fremtiden stopper Og at fortiden råtner.
Og hvilken fremtid? I midnattsola skal byen glitre i glass og gull, om vinteren skal Tromsø være pioner inne lysteknologi. Tromsø skal være en lysende metropol i vintermørket, en vill forelskelse, en mani, en overdrivelse. Et øyeblikks galskap, et blipp på tidslinjen mellom istidene som kommer og går, som årstider for de tålmodige.
Noen mindre enn det sømmer seg ikke. Dette er tross alt Nordens Paris.
«Jeg var, ved min Tilbagekomst nordfra, paa et Bal i Tromsøe, og fandt Alt særdeles behageligt. Selskabet, der var talrigt, bestod av Stedets Indvaanere, og en Deel Engelske og Tydske Reisende. Damernes elegante Klæsdragt og smukke Dands, en god 4-stemmig Musik, det smukke og rummelige Locale i Kjøbmand Ebeltofts velindrettede Huus, den vendskabelige og dannede Omgangstone, den almindelige og ei over sin Grændse drevne Mundterhed levnede endog den kræsneste Udlænding Intet at ønske, og Intet mindede om det høie Nord.»
Amtmann G. P. Blom, 30.juli 1827
ronrostad 
Begrepet Nordens Paris, brukt om Tromsø, er helt unikt. Det har vært mange byer som har prøvd å få eneretten til begrepet, men det er bare Tromsø som har klart å holde fast ved denne betegnelsen. Jeg skriver mye om Nordens Paris i bind to av byens utelivshistorie, og resten kommer i bind fire i 2015.
For en blogg. Den treffer midt i byhjertet!
fantastisk! de e sånn mainn må se på byen vårres. æ har prøvd å sakt de før, byen vårres har masse fantastisk speinnaness arkitektur. de e bare å gå ruint å «læse» på fasadan :o))>
Helt enig…! Det e vældig få av innbyggeran i dagens Tromsø som har et reelt forhold tel byen, bygningan og historia – ikkje minst. Men det meste blir ofra på «utviklingens alter» og pængan rår…e man makteslaus. Æ synes det e trist at historia våres har blitt «stua» bort på Hella…og det som skulle liksom bevares settes på Skansen. Æ ser bare familiehuset fra Storstad (sto på Storgatbakken) e på Skansen og der har man laga en ark på huset før å utnøtte plass mm. MEN huset fræmstår da alldeles ikkje som det va en gang!
Tilbaketråkk: Landsbyidiotens guide til arkitektur (mar 2011 – ) | Ron Røstads curriculum vitae
Den som har skrevet dette kan umulig v’re Tromseværing. Riktignok er det poenger her, men å fremmedgjøre en unik kultur,viser at det er lite kunnskap om folkesjela i byen vår i denne artikkelen. Men kanskje en «moderne» Tromseværing har prøvd sæ på å være vittig, og så e det jo lov å ha sine egne meninger.
Vil ikke si at tromsø har noen egen stil i arkitekturen. Bortsett fra tunnelene og pene omgivelser er det ikke så mye som er unikt med Tromsø
Lysets by? Nok en referanse til Paris, la ville lumiére!