Conquistadorene kommer!

Arthur Buchardt, Christian Ringnes og representanter fra Aker-konsernet har gjort strandhugg i Sørbyen. Det forhandles frem en avtale som gir dem mulighet til å utvikle området. Prisen er den nette sum av 14 glassperler og 3 speil. 

Hver gang det kommer en søring med en koffert full av penger og planer, kommer beskyldningene. Og de kommer gjerne i avisenes kommentarfelt. Ifølge forfatterene av innleggene er virkeligheten slik som denne:

Byens fedre og mødre blir starstruck når milliardærer de har sett på TV dukker i levende live på deres kontor og vil gjøre bisniss i Tromsø. De er så glad for at noen som er så viktig ser verdien av vår lille by. De gir milliardærene alt de vil ha til hvilken som helst pris. Samtidig som lokale investorer går for lut og kaldt vann.

I 1626 kjøpte nederlendene øya Manhattan for en pris som tilsvarer et par joggesko på tilbud. I dag, nesten 400 år senere, gjentar historien seg på øya Tromsøya. Hva skal de nye koloniherrene bygge? Skyskrapere, som alltid.

Forfatterne av kommentarene mener det er de som forstår hva som egentlig foregår. Ringnes og Buchardt er ikke investorer. De er nemlig koloniherrer sørfra, og vi gir byen vår til dem. For glassperler. Fordi vi ikke ser vår egen verdi. Vi mangler selvtillit til å stille krav. Det er den klassiske stakkars nordlendingen mot sine herrer fra sør, og kommentarfelt-forfatteren ser dette. Han som ser på alle søringer som koloniale overgripere har et sunt selvbilde, selvsagt. 

Buchardt i Helsinki

Jeg kan ikke avgjøre hvem som har rett og feil. Kanskje blir lokalpolitikerne blendet av kjendiser med penger? Da er kritikken på sin plass.

Buchardt i Stockholm

Utenbys og utenlandske investorer er alltid et sak med to sider. Man får tilgang til ny kapital, som setter liv i en lokal økonomi. På den annen side, fremmede investorer tar eventuelle overskudd med seg til sitt hovedkvarter, og invisterer det hvor som helst i verden. 

Buchardt i Lerkendal

 Men jeg vil stille noen spørsmål, siden jeg ikke har så mange svar.

– Hvor mange i Tromsø ser på forretningsfolk sørfra som kolonister?

– Selv om de fleste av dem nærmer seg eller har passert pensjonsalder (vi jeg anta) har deres holdninger gjennom deres yrkeskarriere påvirket hvordan landsdelen har utviklet seg? Har de sett conquistadorer der det var investorer?

– Hvordan tar svenskene det når Buchardt tar kofferten sin til Stockholm? Føler de seg oppkjøpt av rike nordmenn? Eller er investorer fra fjernt og nær en selvfølge i en europeisk storby?

– Blir kjendismilliardærer behandlet for snilt av lokalpolitikere? Eller tvert i mot, er det for vanskelig å være investor i Tromsø?

– Hvem har problemer med selvbildet? De som vil slippe til penger fra utenbys selskap? Eller de som mener at alle som kommer fra sør for Helgeland er koloniherrer?

Buchardt på Slemmestad

Skal man bygge hotell i Tromsø uten for mye motstand, bør man følge Olav Thon sitt eksempel. Han har bygget et hotell som er like stort som Radisson uten at noen merket det. Arkitektonisk er det helt uten ambisjoner. Hotellet gir ingenting til byen, annet enn en Egons restaurant og 300 rom. Hotellet forutsetter at byen er et attraktivt reisemål, men bidrar ikke til det selv. Ringnes og Buchardt bygger hotell som de kler seg; og de vil se bra ut. Olav Thon bygger også hotell som han kler seg, dessverre. Og det er i praksis investorer som ikke vil noe, som til slutt kommer i mål uten folkelig motstand. Det kan virke som om ambisjoner i seg selv er provoserende.

Billig og simpelt men anonymt og ikke så høyt. Slik skal det gjøres. Eller ble politikerne så blendet av Thon at de ikke turde å nekte ham å smelle opp de billige platene? I så fall lar politikerne seg blende av nesten alle utbyggere, lokale eller ikke, kan det se ut til.

Backbeat kaffe og vinyl drives med et ønske om å skape noe, og bidrar til at byen blir mer attraktiv for turister og fatsboende. Vegg i vegg står Thon sitt hotell, som lever av Tromsø sin attraktivitet. Men Thon bidrar ikke til å gjøre byen til et bedre sted. Hans fasade trekker Vestregata og byen litt lengre ned i gjørma. Næringspolitikken må få Backbeat til å trives, og sette strengere rammer for Olav Thon og hans likesinnede. Hvordan gjør man det? Det kan virke som om kommunen er både for streng og ikke streng nok, samtidig. 

Vi er vant til at veksten kommer gjennom offentlig arbeidsplasser, men det er i endring. Det private næringsliv vil bli viktigere. Hvordan skal man se på pengesterke investorer? Som bergenske fiskehandlere? Som gavmilde julenisser? Eller som de gjør i ytterste venstre, som Onkel Skrue-typer som er ute etter profitt for en hver pris. Jeg vil si ingen av delene.

De gode kapitalistene motiveres først og fremst av ønsket om å skape noe, på samme måte som kunstnere. Målet må være at de gode kapitalistene får frihet nok til å skape noe, samtidig som man må væe restriktiv nok til å hindre Olav Thon å ta seg til rette. 

Landsdelens historie som en koloni for resten av Norge og Danmark kan ikke på noen måte lære oss hvordan vi skal forholde oss til oss selv og omverdenen. Kommentarfeltsøring-haterne har i alle fall ikke noe verdifullt å bidra med.

Til de andre er det bare å si: kjør debatt!