Giæverbukta kollektivterminal startet sitt liv i 1997, som navet i datidens store omleggingen av bussystemet. Som en del av Tenk Tromsø skal terminalen bygges om og stå ferdig til jul.
Terminalen blir ikke til å kjenne igjen. Hvordan blir det å bruke den nye terminalen?
Se den på YouTube!
Statens vegvesen har lagt ut en video som gir mulighet til å drømme meg bort…
…og se for meg at jeg er mannen i hvit skjorte, på en rolig søndag, pent vær. Jeg er på vei til den blå søylen der bussen skal gå. Jeg vil gjerne sette meg ned, men det er dårlig med benkeplass ved stoppet.
Det finnes benker i de to lehusene. Her kan man sitte innendørs og vente, et utmerket tilbud.
Lehusene er enkle konstruksjoner med glasstak og glassvegger, uten ventilasjon (ser det ut som). Når sola skinner blir det varmt i drivhusene, så jeg velger å vente ute.
Ny dag, ny tur. Rushtid og mer trengsel. Det står allerede noen ved søylen og venter på bussen, og det vil raskt bli flere.
Verst av alt, det regner. Men det finnes ingen tak eller ly ved stoppet mitt.
Det finnes ett leskur i hele terminalen, men det er langt fra mitt stopp.
Lehuset føles som en omvei. Det føles uansett rett å være ved stoppet når det er mange andre reisende. Så jeg velger å stå ute i regnet. Jeg bruker ventetiden til å se for meg hvordan noen ekstra tak her og der kunne gjøre terminalen mye bedre.
Mens jeg konstaterer at hele terminalen er en forblåst vidde utenfor lehusene.
Denne illustrasjonen viser hvordan vindrosser fra sør og nord vil få fri ferdsel. Vent litt, hvorfor ikke ha benker langs veggene på lehusene, i tillegg til tak?
En råbra ting er at det blir toaletter for de reisende. I enden av toaletthuset blir det et slags leskur.
Jeg er for alt som er morsomt, spesielt hvis det er for de unge som liker å henslenge seg i uvante vinkler. Hei, gamla! Du er for gammel til å sitte her!
Og så var det spørsmålet om vintersituasjonen. Glasstakene skal tåle mye sne. Og kanskje vil sneen skli ned et sted. Jeg er spent på hvordan det går.
Og ja, trappa vil være oppvarmet.
Fra den store omleggingen i 1997
En ulempe med den gamle terminalen var at bussene stoppet ved øyer på en asfaltplass, en løsning som passer for langdistansebusser med færre avganger og lengre ventetid. Men dårlig egnet for bybusser. Passasjerer måtte finne rett øy og samtidig holde fokus på kjørende busser så man ikke ble truffet.
Den nye terminalen samler alt på en øy. Det er et stort fremskritt!
Men sett opp noe som gir mer ly og le. Jeg mener, vær nå litt praktisk.
Det bygges mye stygt i vår tid. For eksempel den monotone og samtidig kaotiske fasaden på Pingvinhotellet.
Wien – Theophil von Hansen, 1870
Det moderne får ofte skylden.
Apropos moderne, jeg besøkte Wien for første gang. Byen er er full av det umoderne, som arkitektur med gull og dekor, en vakker demonstrasjon av rikdom og klasse. Som for eksempel Musikverein, konserthuset der nyttårskonsertene holdes. Overflod av ting var et statussymbol som ikke kunne misforstås.
Wien
I dag har alle råd til å leve i en overflod av billige ting. Gull og dekor er blitt vulgært.
Den nye verden trengte en ny arkitektur, en ny måte å demonstrere klasse på.
Byggekunst, 1923
Svaret ble det enkle og minimalistiske. Form skal følge funksjon. «Ingen lysekroner, ingen antikviteter» står det i en av de tidligste omtalene av moderne arkitektur i Byggekunst i 1923. «De fleste vil gjøre det omvendte». Moderne arkitektur var noe annet enn hva «de fleste» ville ha.
Berlin – Paul Schwebes/Hans Schoszberger, 1957
Men det trenger ikke bli stygt av den grunn.
Paris – Le Corbusier, 1925
Moderne arkitektur er ofte vakker. Jeg fant denne i en bakgate i Paris. Det skjønne virker på sanser og kropp som vin og nikotin.
Berlin – Josef Kaiser, 1964
Formen på Kino International er lett å se, lett å huske. Detaljene bryter opp og skaper variasjon, bare ved bruk av det funksjonelle. Det vakre er ofte enkelt, det får plass i hodet som en idé.
Tromsdalen – Jan Inge Hovig, 1965
Ishavskatedralen har en enkel, men unik form.
Så enkel at fem streker er nok, en hieroglyf som betyr Tromsø.
Bladet Tromsø, 23. november 1960
Men også original og dristig, slik avisa omtaler det. Bladet Tromsø spår at den nye kirka vil bli sterkt diskutert i Tromsdalen og langt utover Tromsøysund menighet.
Paris, 1889
Originalt, dristig og diskutert. Moderne arkitektur er som de seneste brillemotene; vi ler av dem i dag og to år senere har vi dem selv. Arkitekter skal være trendsettere, de skal kunne gi oss det vi ikke visste vi ville ha. Forargelse og kontrovers er et kvalitetstegn, vi har godt av å bli utfordret.
Paris – Piano & Rogers, 1977
Det kan være stygt men også frekt, det kan være punk. Centre Pompidou i Paris bryter byens trøttende helhetlighet, en arkitektonisk hanekam. Se på meg!
Oslo – Juan Herreros, 2021
Dristig og diskutert. Hva om trendsetternes nye briller ikke blir mote?
Tromsø
Hva om bare er stygt?
Gøteborg
Det moderne må ikke være stygt… så hvorfor så stygt likevel?
Tromsø – Space Group, 2018
Vi er mange som stiller det spørsmålet.
Jeg har lest og lyttet, kronikker og intervjuer og arkitekter svarer som oftest: Det er komplekst. Det er så komplekst at det ikke må forenkles med enkle kategorier som stygt og pent. Debatten er i tillegg så viktig at det ikke kan handle om det stygge eller vakre, arkitektur er så mye mer enn fasader. Fasadene er produkt av så mye mer enn arkitektur. Det handler om penger, regelverk, funksjon, klima. Ikke minst, stygt og pent er et spørsmål om smak og kan ikke defineres. Vi kan være enig om å bygge vakkert, men ikke hva vakkert er. Smaken er som baken. Og ikke minst, fascistene hadde den beste arkitekturen. Slik djevelen på 1950-tallet hadde den beste musikken; det stygge som botsøvelse for historiske forbrytelser? Vi må få debatten opp på et høyere nivå… ved å skifte tema. Det stygge tilhører vår tid. vi må være lojal mot tidsånden. Arkitektene har så liten innflytelse.
Så, de vil ikke snakke om det, av en eller annen grunn.
Tromsø – AT Plan og Arkitektur, 2023
Men de kan omtale det estetiske når det gjelder egne bygninger.
Som arkitektene bak Moxy Hotel i Tromsø skriver i sin korrespondanse med kommunen: Vindusbånd med vertikale forskyvninger gir fasaden et lekent og levende uttrykk. De vertikale vindusbånd brytes av et stort langsgående glassfelt i top-floor, og bidrar til å gjøre hotellet til et visuelt tiltalende bygg.
Eller som jeg ville sagt det: Vindusbånd med vertikale forskyvninger gir fasaden et forvirrende og kaotisk uttrykk. De vertikale vindusbånd brytes av et langsgående glassfelt i top-floor som henger ut på den ene siden, som bidrar til å gjøre hotellet visuelt forstyrrende og truende. Fasaden fremstår som monoton og kaotisk på samme tid. Den svarte fargen suger til seg lys, mens de lyse platene, montert under vinduene, har en farge som er vanskelig å identifisere, kan minne om pakketeip. Platenes tilfeldige plassering forsterker det kaotiske inntrykket. Som tilskuer forsøker jeg å finne noe tiltalende, brudd på mønstre, mønster som kan brytes. Men alle forsøk blir sabotert av arkitekturens mottrekk. Alle estetiske valg er gjort for å unngå det vakre, det har ikke engang stygghetens estetikk.
Tromsø – Asplan Viak, 2024
Det moderne gjør det mulig å velge det stygge som stil, det er et valg. Hva er den faglige begrunnelse for hvorfor jeg oppfatter kontorbygget til Asplan Viak som vakker og Moxy som stygt? Hva slags virkemidler brukes når en fasade oppleves som truende eller betryggende, stygg eller vakker, dyster eller levende? Hva slags språk bruker arkitekter for å beskrive det? Hvorfor velge det stygge fremfor det vakre? Snobberi? Er det et stammespråk? Manglende evner? Frykten for å tegne «feil» type vakker? Faenskap? Kom igjen, arkitekter, fortell oss!
Firenze – Giovanni Michelucci, 1967
Vår tid trekker på årene. Det moderne er gammelt, vi sleper det med oss inn i vårt århundret. Så selvfølgelig at vi har glemt hvorfor.
Kanskje derfor det er så vanskelig for å arkitekter å begrunne det stygge?
Wien – Adolf Loos, 1912
I 1912 ble Looshaus oppført i Wien, et av verdens første bygninger med et moderne preg. Det var originalt og dristig i sin enkelhet og beskjedne dekor. Keiser Franz Josef av Østerrike-Ungarn ble krenket, en vellykket protest mot alt han representerte. (Hm, er målet med dagens stygghet å krenke keiseren og folk flest?)
Wien – Jesu siste fristelse på streaming, påske
Noe var på gang i Wien i 1912 og deromkring.
Hva er det vi føler på, sa de til Sigmund Freud. Er det endetiden? For Wien som kulturelt og politisk sentrum. For flosshatter og korsetter. For imperiet og keisere, for hest og vogn, gods og gud? For kyskhet som sender kvinner ut i hysteri og ektemenn inn i prostitusjon. Blir Wien en overdrevet hovedstad i et lite europeisk fjelland, en utpost mot øst? Der tiden blir værende lengre enn andre steder? Gi meg luktesaltet!
Tjuetallet er her igjen, de utløpte ideers tid.
Den siste idéen i politikken kom fra Thatcher, alt er butikk. Verden er ferdig-globalisert og ferdig-markedsutsatt. Hollywood har gått tom for idéer, internett likner mer og mer på kabel-TV. Forretningsmodellene for litteratur, musikk og journalistikk er utdatert.
Berlin – Andreas Schlüter/Franco Stella, gjenreist 2020
Og arkitekturen i dag… fortsatt en protest mot attenhundretallet. I dag finnes det hundre år gamle hus som ikke er i «gammel stil».
Arkitektene, som skal skape det vakre innenfor midlene de har til rådighet, omgivelser som er gode for mennesker, både for reptilhjernens reflekser og kulturens tillærte smak… de kan ikke engang si ordet vakker. De kan ikke eller vil ikke svare på spørsmålet: Hvorfor så stygt… når det ikke må være det?
Det lukter endetid av det hele.
Denne nervøsiteten, denne uroen. Er det slutten for… Men verden går ikke under. Den går over.
Etter en tur langs Strandveien i 2011 ble jeg oppfordret av min samboer til å starte en blogg, slik at hun ikke var alene om å ta mot mine utblåsninger om alt som etter min mening var feil i byen.
Det er over tolv år siden. På den tiden har jeg tatt bilder kontinuerlig, og så slo det meg at mange bilder har rukket å bli dokumentasjon av det tapte. Så jeg legger noen av dem ut på bloggen, uten kommentar.
Skatter fra gamle dager dukket opp fra kjeller og loft. Jeg fant bildene fra tiden før digitalkamera: 1990 til 2006.
Jeg hadde en tilbøyelighet til å ta bilder av ting og omgivelser. Som for eksempel
(1991)
mastene på Langnes. De hadde noe futuristisk ved seg. Nesten slik en kunstner kunne se for seg fremtiden, kanskje år 2019.
(1991)
Det som imponerte og forvirret meg med klesbutikken Chicago var at de solgte Coca-Cola fra et gammeldags kjøleskap. Jeg var for ung til å skjønne hvor kult det var. Jeans og Coke virker som en logisk kombinasjon for meg i dag. På den tiden – not so much.
(1991)
Hva kan kan man gjøre ved hjelp av utsnitt, og kun utsnitt, for å underbygge forestillingen om at Tromsø er en større og dermed bedre by enn den egentlig er og var?
(1995)
Før jeg reiste til Perpignan, Frankrike for å (ikke) lære fransk, fikk jeg tips om at utlendinger vil vite hvordan hjembyen ser ut. Jeg tok noen postkortmotiv for å ta med. Men ingen spurte etter bilder fra Tromsø.
(1995)
Jeg ble derfor nødt til å henge dem på veggen i leiligheta der jeg bodde sammen med to andre. Islendingen Bjarni spurte «Some kind of festival?» da han så dette bildet. «Ordinary Saturday», sa jeg. «Just a very ordinary Saturday».
(1995)
Perpignan.
(1995)
Så da er spørsmålet om det er mulig å trylle fram en by i Tromsdalen ved hjelp av utsnitt?
(1993)
Turistveien igjen.
(1995)
Jeg skal ha for forsøket.
(1994)
Tromsø blir aldri stor nok, og hva er en større milepæl enn byens første «firefeltsvei», som var det nye ordet vi lærte oss på midten av nittitallet. For en gledens dag. Er jeg alene om å synes veier er vakre?
(1997)
Kiosken la ned kort etter. Skiltet hvor det står «Skippergaden» (bak de to linselusene) er forsvunnet. Så utrolig rampete og undergravende å burke ordet «gade».
(1995)
Kunst blir til mens du holder på med noe annet. Det var aldri meningen at denne nydelige oransje veteranbilen (med sjåfør) skulle være med, den var bare der. Det var aldri intensjonen å skape noe vakkert. Bare ta et bilde av Nordkjosbotn sentrum. I anledning en biltur for å oppleve fabelaktige Finnsnes for første gang.
(1995)
Det som på den tiden het «Byen» i Midt-Troms. Etterhvert fikk de tillatelse fra staten til å fjerne anførselstegnene. Et sted på størrelse med Hammerfest må jo kunne kalle seg en by.
(1995)
Dette var noen år før Finnsnesfolket gikk sammen om å lage et tilsvar til Sortlands «Den blå byen».
(2015)
«Den grå byen».
(1993)
Det som var så radikalt med Scandic i sin tid var de allergivennlige rommene deres. For eksempel hadde rommene parkett og ikke tepper.
(1995)
17. mai in da hood.
(2006)
Tilbake til Tromsø i 2006 etter flere år utenbys. Strandgatekvartalet ble ikke «rasert», og ble værende et sår i sentrum hvor eneste næringsvirksomhet i mange år var parkering og en brusautomat. Senere ble brusautomaten fjernet. Hadde noen sagt til meg på den tiden at tretten år inn i fremtiden ville ingenting ha hendt, ville jeg ikke trodd på dem. Her skulle det jo bli et «Oil Energy Business Centre» På denne tiden ble oljealderen i Tromsø spådd, senere oppgradert deretter nedgradert og etterhvert avlyst. I dag kunne man tenkt seg et «Arctic Polar Aurora Exploration Adventure Business Centre».
(Ca. 1994?)
Bensinstasjonen fra 1938, derimot, ble faktisk rasert.
rasere: rive ned, slette ut. Gjennom fransk raser «barbere, rake; rasere, rive ned» av vulgærlatin * rasare «snauklippe, barbere», avledet av «radere, klore; rake, barbere».
I Tromsø (lokal var.): Skape/bygge, reise, oppføre f.eks. konstruksjoner, bebyggelse. Oppgradere, utvikle, investere i døende bykjerne/sentrale kvartaler, forbedre trivsel og øke arkitektonisk standard. Eks: «Parkeringsplassen skal raseres med nybygg». (Fra Norsk etymologisk ordbok)
(2006)
Mer bensinstasjondød.
(1991)
Oppskytningsramper? Kommunikasjonsteknologi for å hente inn signaler fra det ytre rom? Et avansert militært forsvarssystem? Kom til å tenke på at disse mastene stod veldig nær flyplassen.
Inntrykket man får av Kystens Mathus er dødt og dystert, bortsett fra Dragøy som fortsatt holder liv i senteret. Hvorfor endte utstillingsvinduet for nordnorske matråvarer slik etter snart to år?
De som driver Kystens Mathus har sikkert svaret, og de har sannsynligvis forventet å endre konseptet noen ganger før de finner sin plass i byen. Jeg drister meg likevel å komme med noen tanker om enkelte sider ved Kystens Hus.
Senteret ser ut til å være bygget nettopp som et utstillingsvindu, som stiller ut lekre råvarer for de som finner veien inn i senteret. Og et fint sted for politikere å ta «looking at things»-bilder, omringet av ferske og lekre råvarer fra nord. På bekostning av byggets funksjon som handelshus.
Arkitekter og kjøpmenn tenker forskjellig, og det er tydelig at Kystens Hus ikke er bygget på handelens premisser. Kystens Hus lider av det jeg vil kalle arkitekt-feilen. Når arkitekter flys inn til Tromsø blir de slått av den fantastiske naturen, og bestemmer seg for å åpne opp arkitekturen mot sundet og fjellene, for å slippe inn landskapet. Samtidig snur arkitekturen ryggen mot byen.
For handelen ville det vært best å henvende seg til byen, med ferksvarediskene synlig og tilgjengelig direkte fra Havnegata eller Stortorget og vegg i vegg med Prix. Men ferskvarediskene er plassert innerst i senteret og lengst unna folk. Kystens Hus har åpne vinduer og kafebord mot sundet, men ingen kafebord mot byen. Jeg vil hevde at de fleste kafegjester heller vil se på folk enn fjell. De fleste i Tromsø ser landskapet fra stuevinduet. Det enkleste løsningen ville vært å løfte senteret opp og snu det rundt slik at inngangen mot nord ble hovedinngangen. Inngangen mot nord fører rett inni det beste i senteret, mens hovedinngangen leder inn i en kronglete og mørk korridor.
Det finnes heller ingen skilt på utsiden som forteller om gode tilbud eller hva slags fisk eller kjøtt som er kommet inn. Jeg er ikke den eneste som ville handlet oftere dersom det ble annonsert hva som selges. Det finnes ingen naturlige steder hvor slike plakater kan henges opp, uten at det ser shabby ut.
Kystens Hus er et handelshus, men er utformet som et slags mat-museum.
Bysiden av senteret kunne vært åpen, slik at vi så hva som var på innsiden. Og slik at kundene kunne se ut. Den viktigste «markedsføringskanalen» er stengt igjen med vindusfolie.
Alle jeg har snakket med, er opptatt av at Kystens Hus er innestengt og preget av mørke vegger. Den uheldige plasseringen av heisen kan man ikke gjøre noe med, men kunne de ikke rive noen av veggene så Skirri åpnet seg opp mot innsiden? Eller dele Skirri i to?
(Apropos Skirri, folk gir svært sprikende tilbakemelding. Fra svært bra til elendig. Selv har jeg bestilt mat der en gang, men lot det meste bli igjen på tallerkene da det var uspiselig, unntatt baconet. Siden har jeg ikke vært der.)
Og til slutt er det selve tilbudet i senteret. Kystens Mathus var ikke en skuffelse, men jeg hadde forventet at det ville inneholde noe helt nytt som byen fortsatt ikke hadde. Både Mydland og Dragøy var allerede i sentrum. De to små butikklokalene mot Havnegata har blitt leid ut på en ganske ugjennomtenkt måte. Det ene var et tilbud for vinterturister som ville kjøre hundeslede. Det andre var Iskanten, som ble et utydelig og svakt konsept. Jeg kjøpte is der i fjor sommer på sommerens varmeste dag, og jeg var eneste kunde. En skikkelig isbar kunne fungert i Tromsø, hvor man fikk kvalitets-is (ikke Hennig Olsen), banasplit og iskremsoda (det ville vært fantastisk å vite hva Ole, Dole og Doffen har spist i alle disse årene) med et interiør som i seg selv er en attraksjon. Istedetfor ble det en enkel Mix-aktig kiosk som av og til hadde suppe.
Utseende på Kystens Hus er det delte meninger om. Jeg liker det, og synes det glir godt inn i havneområdet, nettopp fordi det ikke likner på noe som helst.
Hvis bygget skal bli akseptert, sitt kontroversielle utseende til tross, må innholdet bli en uvurdelig og unik del av livet i sentrum.
Derfor håper jeg Kystens Mathus vil kommer seg gjennom krisen, og blir et slags Eide Handel i sentrum. Og at de i tillegg får i gang noen sterke konsepter som gir byen noe helt nytt. Jeg håper de klarer å åpne seg opp mot byen og Torget og bruke Havnegata for det den er verdt. Jeg håper Kystens Mathus blir hva det var ment å være: et handelshus som er en opplevelse å bruke penger i.
Den første fish and chips som ble solgt fra Dragøy, sladdet av hensyn til de som synes matbilder på internett og sosiale medier er støtende.
Teksten er tidligere publisert som kronikk i Nordlys i sammenheng med Hvor går Tromsø? i mars 2015
Hvor går Tromsø? arrangerte lunsjmøte på Tromsø bibliotek hvor tema var høyhus i Tromsø sentrum.
Erling Steenstrup, kommunal rådgiver for kulturminnevern og bygningsvern, snakket om hvor relativt høyde er. Før storbrannen fantes det et fire-etasjers hus som ble kalt for «skyskraperen». Gary Bates fra arkitektbyrået Space Group pekte på at bare 20% prosent av nybygg er arkitekttegnet, og bare 5% er av god kvalitet. Han sa også at kvalitet er viktigere enn høyde. Byutviklingssjef Mette Mohåg snakket om at man skulle følge «knutepunktstrategien» som handler om å konsentrere funksjoner på utvalgte steder, noe som taler for økt tetthet i sentrum. Samtidig er det viktig at Tromsø som JA-kommune også kan si nei. Bodil Ruud fra Tromsø kommunes byutviklingsavdeling snakker om at det kommer stadig flere byggeforslag med store høyder, uten at de har et tilstrekkelig verktøy for å behandle disse. Derfor må det lages et forutsigbart regelverk for høyhus. Det er foreslått sju bygg på over ti etasjer i sentrum, og flere vil komme.
Høyhus forarger og begeistrer. Meningene er delte, men alle er enige om at hvert prosjekt må utredes grundig med tanke på vind, sol og utsikt. Hvis utredninger viser at det ikke finnes problemer knyttet til slike hensyn, skal man fortsatt bygge høyt?
Det blir lettere å svare hvis vi vet hva slags type by sentrum er.
Er Tromsø Manhattan eller Paris? (Uten sammenlikning forøvrig.)
På Manhattan vil nye skyskrapere forsterke byens identitet. I Paris praktiserer man et strengt forbud mot høyhus utenfor skyskraper-reservatet La Défense, for å verne byens identitet.
Tromsø har et lag av eldre monumentalitet hvor de offentlige byggene dominerer, som Domkirka, Rådstua og Kongsbakken. Og et nyere lag hvor kontorer og hoteller strekker seg mot himmelen, spredt utover sentrum. Tromsø er derfor hverken Paris eller Manhattan.
Vi har valgt samme mellomløsning som London. Der utfordrer skyskraperne den opprinnelige silhuetten. Hver gang høyhus er aktuelt, stiller vi egentlig spørsmålet: skal vi fortsette som London og videreutvikle den moderne silhuetten, på bekostning av den opprinnelige? Eller snu inn på Paris-sporet, om enn i seneste laget?
Neste spørsmål: Er hele Tromsø sentrum en gamleby?
En gamleby er som oftest byens første sentrum, som senere mistet sin betydning til fordel for nyere bydeler. Gamlebyenes uhensiktsmessighet kombinert med utbygging i «nybyer» har konservert disse strøkene. Eksempler er Gamla Stan i Stockholm eller Gamlebyen i Fredrikstad. At viktige funksjoner flytter ut av Tromsø sentrum, mens de gamle bygårder blir stadig mer ubrukelig for handelstanden, peker i retning gamleby.
Eller er sentrum et city, altså et historisk sentrum som har bevart sin viktighet? At det er i sentrum finans og kulturliv fortsatt holder til, taler til fordel for city. City krever liberal praksis for ikke å bli et museum. Gamleby krever restrikjsoner for å bevare historien. Tromsø sentrum er, forvirrende nok, både og.
Siste spørsmål: Er Tromsø i sin byggefase eller vernefasen?
Byer befinner til en hver tid seg i en av to mulige faser: enten byggefasen, der byens utseende er i endring. Eller vernefasen, der byens utseende og profil har blitt så karakteristisk og historisk at den ikke lenger kan forandres ved behov. Paris, Venezia, Stockholm og Roma er i vernefasen. New York, Oslo, London, Shanghai og Moskva er i byggefasen. Byggefasen sammenfaller nesten alltid med byens storhetstid. Vernefasen kommer etter storhetstiden. Er Tromsø sentrum i byggefasen eller vernefasen? Er vi på vei opp, eller har vi nådd toppen?
På grunn av sin enhetlige stil blir Paris beskyldt for å være et utendørsmuseum. En gang i tiden var Paris en by i radikal endring. Restene av det «virkelige» Paris må man lete etter.
Høyhus handler også om smak. Jeg skal ikke holde mine sympatier hemmelige. Jeg liker skyskrapere. Jeg liker at byer har fem himmelretninger; nord, sør, øst, vest og opp. Jeg synes det ville være stilig hvis sentrum sett fra Tromsdalen var dominert av seks-sju The Edge-aktige høyhus som var tro mot byens identitet: moderne, på opptur, hvor alt går an. The Edge er for meg en barndomsdrøm som gikk i oppfyllelse. Et skikkelig høyhus. I Tromsø! Men, fraværet av høyhus er ikke en mangel ved byen. Mangelen ved byen er de mange ubebygde tomtene i sentrum og den likegyldige kneippbrød-arkitekturen. Hvis høye hus kan sette fart på byggingen, og gi økonomisk romslighet til høyere kvalitet, ser jeg ingen grunn til å la være.
Hva skjer om vi ikke bygger høyhus? Dette er et spørsmål som må avklares før man kan ta stilling. Vil det bety mer sentrumsdød? Investeringsstopp? Lavere kvalitet? Fortsatt ubebygde tomter? Eller bare litt dårligere margin for utbygger? Hvis prisen for nei er høy, er det motstanderne av høyhus som har bevisbyrden. Hvis ikke, ligger den hos utbygger.
Det viktigste er likevel ikke høyde, men kvalitet. Så lenge nybygg er av god kvalitet, er det ikke nødvendigvis noen forskjell på 16 eller 6 etasjer. Å si ja til høyde er et forhandlingskort kommunen har. Høyt må bety at simple plater og boksete løsninger er uaktuelle. Alle høye hus må tilhøre de 5% som er av høy arkitektonisk verdi. I dag foregår det et race mellom enkelte utbyggere om å bygge så billig, kjipt og kjedelig som mulig uten å vekke oppsikt, og trenden må snus. Hvis vi risikerer å få byen bombardert av 15-etasjers kneippbrød, skal jeg skrive under på protestlisten. Høyhus har, bokstavelig talt, stor fallhøyde. Gar det galt, da går det så veldig galt.
Uansett antall etasjer, må vi ikke glemme hvilken etasje som er viktigst. Nemlig første.
Så galt kan det gå når antall etasjer er viktigere enn kvalitet på gateplan.
Det finnes to typer boligområder i Tromsø: Strandkanten og de andre.
Livet i de andre boligområdene, som Workinntoppen, blir ikke bedre når man får nye naboer. Ingen blir lei seg om resten av av feltet ikke bygges ut, etter man selv har flyttet inn. Bokvalitet handler om utsikt og nærhet til natur eller sentrum. Altså ting som allerede finnes. Et vanlig boligområde gir ingenting annet til nærmiljøet enn mer trafikk.
Strandkanten er radikalt annerledes. Bydelen er som en maskin som vil fungerer når hele området er utbygget. Da vil området være til glede både for de som bor der og oss som kan ta det i bruk som alternativ til Strandveien som gangvei. Eller bruke de nye plassene og eventuelle kafeer. Eller oppleve sundet fra steder som før var utilgjengelige. Strandkanten har åpnet opp byen mot sundet der det før var stengt.
Strandkanten er ikke ferdig, men det mulig å gå fra den ene enden til den andre. Det er uten tvil den mest interessante gåturen i et boligområde Tromsø kan by på, fordi bydelen har en annen unik kvalitet. Området er preget av menneskelig skala.
Istedetfor åpenhet i alle retninger, som er vanlig i et boligområde, er en tur gjennom bydelen en variert opplevelse som er tilpasset fotgjengerens lave hastighet. Fra sør begynner det med en smal passasje mellom boligblokkene.
Det er kort vei fra det trange smuget til det åpne landskapsrommet.
Gjennom nytt smug.
Veien deler seg, og gir en fotgjenger to muligheter. Enten gå langs sundet.
Eller gå i det store gårdsrommet som skjuler seg bak murveggen mot Strandkanten.
Det som kjennetegner menneskelig skala er opplevelsen av at omgivelsene endrer seg etterhvert som man går.
Den kurvede gangveien gir den opplevelsen.
Snur man seg, vises det hvor tett bydelen er.
Et siste farvel med den ferdige delen…
…over til slik hele området så ut før utbyggingen. Her vil det etter planen bli et torg, forhåpentligvis med kafe. Bildet er tatt i midten av september, og viser hvor gode solforholdene er.
Dette blir den siste, manglende biten, og vil utgjøre bydelens geografiske og sosiale sentrum. Jeg tror den vil bli populær hos både de som bor her og alle som går forbi. «Maskinen» Strandkanten vil begynne å fungere først når alt er bygd ut.
Her er et av de store, åpne rommene som kanskje, muligens, en gang i fremtiden vil gjøres ferdig slik at det kan bli en attraktiv plass om sommeren.
Detalj: solvegg i trappa.
Etter åpenheten kommer tettheten.
Muligheten til å oppleve at byen åpner seg opp litt etter litt er det som gjør byen menneskelig.
Overgangen fra Strandkanten til sentrums sørlige utvidelser er nærmest sømløs.
Til sammenlikning: slik var det før. Det var dette og ingenting mer. Byens surpomperati som klager over utbyggingen, bevegde seg neppe langs sundet før Strandkanten ble bygget (området bestod av industrielle fyllinger avstengt av gjerder) og de kommer neppe til å oppdage forvandlingen.
Det eneste som mangler i bydelen er areal til nærbutikk, som er en forutsetning for en bilfri tilværelse. Men man kan jo ikke få alt.
Ill. Borealis Ark.
Dessverre er Strandkanten unikt. Her er et foreslått prosjekt på Kvaløysletta. Det vil kunne selges inn som «nærhet til naturen» selv om det bygges ned store naturområder. Boligene får god utsikt og spektakulær beliggenhet, men det vil være ulidelig kjedelig å gå eller sykle her. Det er over en time å gå til nærmeste butikk (og det vil ikke komme noen nærmere butikk) så alle må ha bil og bruke den mye. Ingen vil glede seg over at det bygges ei ny blokk ved siden av sin. Dette er den type prosjekt det skal bygges mest av fremover. Beboerne vil være fornøyd, men det gir ikke noe til byen utover flere leiligheter.
Et område som Strandkanten, derimot, gjør Tromsø større og bedre å bo i for alle.
Jeg er i Lisboa så jeg har god tid til alt. Jeg har brukt timevis på å lese analyser om det amerikanske presidentvalget. Fra høyre til venstre. De første dagene etter valget ble det en besettelse.
I det øyeblikket jeg lukker dodøra strømmer tankene på. Dette er ei nøtt, og den må knekkes, men den lar seg ikke knekke så lett. Det er nytteløst å komme med en sammenhengende analyse. Det finnes ingen sammenheng. Bare løsrevne tråder. Trådene samlet seg til et slags nøste:
– Da jeg våknet opp til nyheten tenkte jeg fyy faaen. Og så OK, whatever.
– Trump rensket ut det republikanske partiet ved bruk av sarkasmer. Partiet var så råttent at det var alt som skulle til.
– Han vant fordi han fikk folk til å le.
– Forråtnelsen var kommet lengre hos republikanerne. Demokratene holdt fortsatt stand mot endring. Det ble deres ulykke. For det skulle blitt Sanders.
– En insider i psykiatrien fortalte meg at psykotiske pasienter kan si ting om overlegen som er treffende og drepende, og som alle kjenner igjen men ikke turde å si. Høres ut som en viss president elect.
Jeg er en satire-junkie. Fra jeg oppdaget The Simpsons til The Daily Show with Jon Stewart sine velmaktsdager, til i dag med uendelig tilgang gjennom Youtube.
Jeg oppdaget Jon Stewart i 2006, da NRK2 sendte showet hans. De første årene var George W. Bush president, og tilgangen til satirisk materiale fra presidenten var endeløs. Fenomener på den ytre høyre fløy i USA var også morsomme å gjøre narr av. Tea Party-bevegelsen, kreasjonister, antihomobevegelser og Fox News. De var dumme, og vi var smarte. The Daily Show hadde alle ingrediensene som kjennetegner god satire:
Tromsø innehar kanskje to norgesrekorder. Hvilken annen by i sammenliknbar størrelse har hatt større investeringsvilje i sentrum de siste femten årene? Og hvilken by har til slutt hatt mindre faktisk byggevirksomhet?
Bortsett fra The Edge og Kystens Hus, som begge hadde en kronglete og forsinket fødsel, har følgende større prosjekter blitt lagt på is eller utsatt: Aker Solutions-bygget (lave oljepriser), Buchardt-hotellet (rot og konflikter), Nordområdemuseet (rot og konflikter), Kjøpesenter i Mackkvartalet (konflikter), Meierikvartalet (konflikter), Strandgatekvartalet (konflikter), Prostneset terminal (konflikter) og Vervet bydel (konflikter). Sentrum har gått glipp av milliardsummer i investeringer. I perioden 2000-2010 var det større byggeaktivitet i Alta, Hammerfest og Narvik enn i Tromsø, som i samme periode vokste på seg en hel Hammerfest-befolkning.
Hvis det er «noe sykt» over Tromsø, er det vanskelig å stille diagnosen. Hvert prosjekt har sin unike historie. Strandgatekvartalet, for eksempel, står fortsatt som et åpent hull. De var foreslått å bygge butikker og kontorer i bakgården, og åpne opp kvartalet. Planene utløste berettiget misnøye hos naboene, blant annet fordi prosjektet ville gjøre det vanskeligere for dem å utvikle eiendommene sine. Noen av naboene satte i gang en protestaksjon, som spilte på at Strandgatekvartalet ville «rasere» området. I Tromsø kan man få gehør hos mange mennesker hvis man sidestiller utbygging med rasering. Når utbyggere ikke klarte å unngå eller løse nabokonfliktene, ble prosjektet skrinlagt.
Mack står som en stor, mørk vegg i enden av Strandgata. men kunne vært et kjøpesenter i dag. For utbyggerne var parkering i underetasjen en forutsetning for å bygge kjøpesenter. Kommunens nei til parkering i senteret medvirket til at prosjektet ble skrinlagt. Kommunen skal utvide sitt underjordiske parkeringsanlegg mot sør, og ønsket ikke privat konkurranse.
Vervet, som ble lansert samtidig som Barcode i Oslo, er fortsatt på planleggingsstadiet. Utbygger tok ikke vernespørsmålet i forhold til Skansen med i planene, noe som er en årsak til prosjektets ørkenvandring. Buchardthotellet sank inn i en farse, og er siden blitt værende der. Alle prosjekter har unike historier. Konflikter ser likevel ut til å være en fellesnevner. Ugjennomtenkte prosjekter, en annen. Men jeg overlater til noen andre å stille en mer presis diagnose, eventuelt friskmelding.
Dagens sentrum er et produkt av mange års «time out» i sentrum. Jekta åpnet før noen rakk å bygge nye butikklokaler i sentrum, og dagens handelsmønster ble etablert. Hvordan kan fremtiden bli? For første gang i sin historie er sentrum ikke enerådene, men skal fylle en nisje: nummer to på handel, men fortsatt nummer en på overnatting, kultur og uteliv. Og kanskje skal sentrum i seg selv deles opp i soner med sine nisjer som kan rendyrkes. Nordbyen som stedet for de uavhengige gründere, for kafeer, butikker og kulturaktiviteter preget av kreativitet og små budsjetter. Storgata forblir sentrums hovedgate som knytter sentrum sammen. Byens nye tyngdepunkt, derimot, er Sørbyen.
NOSO sitt nye konserthus i Mack-kvartalet. (Illustrasjon: ATPA)
Sørbyen er det området i sentrum hvor det er plass til større utbygginger, og det er her de store planene finnes. Størst er Mackkvartalet. Her vil NOSO sitt nye konserthus, Musikkonservatoriet og ikke minst Tromsø Museum få sitt nye hjem. Mack blir mer spennende enn de opprinnelige kjøpesenterplanene. Mack utgjør likevel bare en del av Sørbyens potensial. Kvartalet hvor Eurospar holder til skal bygges ut og moderniseres. Helt nord i Strandgata ligger det gamle posthuset, hvor planene allerede er klar for oppgradering. Byggingen av den nye terminalen på Prostneset er igangsatt, og The Edge har allerede satt et preg på området. Kanskje Strandgatekvartalet vekkes fra dvalen? Praktisk talt alle nye store byggeprosjekter kommer i Sørbyen, og det vil merkes. Sørbyen vil bli den delen av sentrum med mest aktivitet året rundt. Alle sentrumsfunksjoner vil være sterkt til stede innefor et lite område: handel, overnatting, uteliv, kultur, kontorer og samferdsel. Fremtiden er i Sørbyen, og hele sentrum vil tjene på det.
En annen utfordring for sentrum er den sprikende standarden på gater, plasser, og byrom som varierer fra svært god til elendig. Sørbyen er et eksempel på hvor skrikende behovet er. Utenfor Kafe Risø er fortauet i oppløsning og steinene ligger strødd, praktisk talt vegg i vegg med Richard Withs plass, som er blitt et vakkert byrom. Det handler ikke bare om estetikk, det handler også om tilgjengelighet; sentrum ekskluderer de med redusert mobilitet.
Mangelen på oppvarmede fortau, mangelen på snerydding der det ikke er varmekabler og gårdeiere som ikke skrur på fortausvarmen for å spare penger, er tegn på et sentrum som ikke tar kundene og konkurransen på alvor. Det finnes en ukultur hos kommunen, gårdeiere og næringsdrivende som jeg tror er unik i Tromsø, og som sammen er med på å gi et ellers flott sentrum sine mange skjønnhetsflekker. Det planlegges opprustning av gatene i stor stil i nær fremtid. Oppgraderingen må være gjennomgående og det må vedlikeholdes. Fortauene ved Smart Hotell i Grønnegata har allerede fått mose i de dekorative furene, etter bare et par år. Burde de høytryksspyles av og til? Noen prydtrær blir stelt godt med, andre ikke. Påkostede oppgraderinger som ikke driftes gir et trist inntrykk.
Tromsø trenger å få i gang store investeringer i sentrum, spesielt nye butikklokaler. Jeg gleder meg uansett til fremtiden, selv om den er noe forsinket. Men jeg er overbevisst om at Tromsø er på vei til å bli en større og bedre by og at sentrum finner sin nye rolle.
Kystens Hus er et eksempel på at byen tjener på utbygging, også når utseende er kontroversielt. Parkeringsplassene ved Domus er blitt til en utvidelse av Stortorget, og et fantastisk nytt byrom.
(1991)
(1991)
(1991)
(1995)
(1995)
(1995)
(1995)
(1993)
(1995)
(1994)
(1997)
(1995)
(1995)
(1995)
(2015)
(1993)
(1995)
(2006)
(Ca. 1994?)
(2006)
(1991)
Bysiden av senteret kunne vært åpen, slik at vi så hva som var på innsiden. Og slik at kundene kunne se ut. Den viktigste «markedsføringskanalen» er stengt igjen med vindusfolie.
ronrostad 